Kan søkelyset på norsk presse etter «Øvstegård-saken» skape en mere opplysende og faktabasert nyhetsformidling? Kan ropene om mere stat erstattes av ropene om mere frihet?
Les svaret på «www.helsekøen.no» i morgen.
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Det var flere av de som var til stede på pressekonferansen til små-bedrifts-eier Lars Oscar Øvstegård i Oslo (9.9.2024) angående hans kamp mot staten om formuesskatten på arbeidende kapital, som reagerte med forbauselse da de leste kommentaren til Aftenpostens korrespondent, Anders Slettholm.
I en litt slentrende stil, skriver Anders Slettholm blant annet at: «Lars Oscar Øvstegård hadde reist til Oslo for å ta formuesskatten til retten. Intet mindre enn et statlig tyveri i strid med grunnloven. Jeg er ganske sikker på at denne skatten har tatt liv, sa Øvstegård fra scenen.»
«Skatten smerter helt åpenbart, men helt skrint kan det ikke være for småbedrifts-eier Øvstegård og hans nettverk. Han har samlet inn nesten to millioner kroner for å gjennomføre dette søksmålet. Det spørs om ikke de 2 millionene dette koster, i stedet hadde gjort større nytte som arbeidende kapital», skriver Slettholm.
Denne kommentaren i Aftenposten minner meg om Aftenpostens litt nedlatende holdning i intervjuet med meg den 12. oktober i 1985. Bare det at Aftenposten valgte å intervjue meg et halvt år etter at FrP valgte meg til partiets første kvinnelige nestleder, var i seg selv oppsiktsvekkende. Bergens Tidende publiserte denne nyheten med et stort oppslag den 5. april da jeg ble valgt.
Men det som overrasket meg mer, var at Aftenpostens journalist møtte til intervjuet med en stor bunke nyliberalistiske bøker under armen med spørsmål om jeg virkelig var enig i det de skrev? Journalisten tok utgangspunkt i mitt kvartalsskrift om økonomi og politikk «Ideologisk utfordring» utgitt på Libertas forlag i 1984 hvor jeg nettopp hadde skrevet om mange av de nye bøkene og forfatterne som var drivkreftene bak den nye høyrebølgen som skyllet over den vestlige verden den gangen, men som knapt ble kjent her hjemme – ikke minst takket være vår venstre-vridde eller såkalt «politisk korrekte» presse som fortsatt er «livredd» for å skrive noe som helst om markedsliberalisme og privatisering .
Men tilbake til Aftenpostens Portrett-intervju av meg lørdag 12. oktober 1985 i Stortings-kantinen. Jeg kan ikke si annet enn at det var et stort og fyldig intervju hvor mine politiske meninger kom frem. Men det var samtidig liten tvil om at Aftenpostens journalist var skeptisk til mange av mine liberale tanker.
På samme måte som flere av leserne av Arne Slettholm´s kommentar i Aftenposten nok merket seg at han hadde sitt eget syn på Øvstegårds skatte-kamp mot staten, opplevde jeg tilsvarende arroganse fra Aftenpostens journalist for nesten 40 år siden.
Aftenpostens journalist tok blant annet utgangspunkt i noen av de medbrakte liberalistiske bøkene jeg har skrevet om med følgende spørsmål:
– «I skriftet «Ideologisk Utfordring» henter De uten motforestillinger inspirasjon fra amerikanske høyreradikalere og religiøse fundamentalister som får Ronald Reagan til å fremstå som en vannblå norsk høyrepolitiker. De hører med andre ord hjemme på den nyliberale fløyen i Fremskrittspartiet?
Til det svarte jeg:
«Fremskrittspartiet har ikke endret profil og jeg har ikke gjort det. Vi er opptatt av friheten til selv å velge. Det hefte De referer til, ble skrevet fordi norsk politisk debatt var – og er – flat, ensrettet og perspektivløs. I de nyliberale og nykonservative strømninger i USA, er det tanker som er verdifulle å bringe videre. Det dreier seg om tradisjonelle ideer om familiens plass, om de frivillige organisasjoner og om det private initiativ».
«Jeg har villet stille nye spørsmål, som kanskje kan gi nye svar. Jeg har villet rette søkelyset mot den kollektive velferdstaten og spørre om vi er på rett vei. Velferdsstaten koster usannsynlige store beløp, medfører sløsing og skaper køer som ikke er et medmenneskelig samfunn verdig. I Norge har venstresiden fortsatt monopol på å formulere problemstillingene. Det er på høy tid å vende tilbake til en sunn markedsøkonomi», svarte jeg da.
«Kan ropene om mere stat erstattes av ropene om mere frihet?»
Dette kan dere lese mere om på denne bloggen min i morgen. Da vil jeg starte publiseringen av noen av mine kommentar-artikler og reportasjer fra min tid som politiske redaktør i Morgenbladet (1988-93) som ble totalt boikottet av hele den norsk presse. Denne sannheten våget ikke en gang forfatteren av Morgenbladets historie, Erik Rudeng, å skrive i boken som ble utgitt i 2021. Med en slentrende stil som jeg i det lengste ikke hadde trodd jeg ville ha møtt fra en tidligere direktør av Stiftelsen Fritt Ord hvis fremste formål er «å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge», skriver Rudeng i bokens kapitel med den talende overskriften: «Morgenbladet i eksil»: «Sommeren 1992 valgte Anne Beth Moslet å rykke ut på kronikkplass i Aftenposten for å lufte sitt dilemma. Hvorfor hadde Morgenbladet havnet på sidelinjen?» Noe senere skriver Rudeng : «Holdninger og politiske linjer som ble skissert i Morgenbladet omkring 1989, kunne man den gangen fullstendig forkaste eller lukke øynene for, men de dukket senere opp som alminnelige realiteter, om enn langt fra udiskutable.»
Når en representant for 98% av norske små og mellomstore bedrifter nå går til skatte-søksmål mot staten og de største jobbskaperne allerede har skatteflyktet fra fedrelandet, er det kanskje på tide at «ropet om frihet erstatter alle ropene om mere stat»?
