Den østerriske Nobelsprisvinner i økonomi, Friedrich Hayek `s tanker om VELFERDSSTATEN kan være vel verdt å lytte til også 36 år etter hans død. Etter fem år med en Støre-regjering, er det absolutt nødvendig. Hayek´s viktigste mål var å avsløre velferdsstatens myter og få de intellektuelle til å snu sin fiendtlige innstilling til kapitalismen. Men han gikk også inn på en meget aktuell kritikk mot demokratiet i den delen av sine verker som er lite kjent fordi – som han selv sa – den var for avslørende.
Hayek advarer her mot «det totale demokrati» eller «total-demokratiet» hvor flertalls-styret har erstattet loven. «Skritt for skritt har vi nærmet oss det ubegrensede demokratiet», sier Hayek i min artikkelen som jeg kalte «Veien til kapitalismen» og publiserte som politiske redaktør i Morgenbladet den 4.4 1992. Nå gjengis denne artikkelen her. Mitt håp er at den skal vekke debatt om hvilken vei VELFERDS-STATEN styres av den nåværende STØRE-regjeringen i forhold til de betenkeligheter den verdens-berømte Nobelprisvinner, Friedrich Hayek, advarte meget sterkt i mot.
Redaktør Anne Beth Moslet – www.helsekøen no
Det finnes knapt noen mann eller kvinne som har påvirket samfunns-utviklingen i vårt århundre mere i liberalist retning enn den østerrikske økonomen, Friedrich Hayek, som døde den 23. mars 1992, 93 år gammel. Hayek fikk Nobelprisen i økonomi i 1974 etter å ha skrevet 25 bøker og mere enn 130 artikler ikke bare om økonomi, men også om filosofi og psykologi. Nobelprisen ga ham fornyet styrke til å produsere flere bøker med en utrolig innsikt og klokskap som omfatter andre og tredje bind av «Law, legislation and liberty» og «The fatal Conceit». I løpet av sine siste 45 år har Hayek kjempet en utrettelig kamp for å vise verden at det kapitalistiske system er både moralsk og økonomisk overlegent det sosialistiske system.
VEIEN TIL TRELLDOM
I sin berømte bok fra 1944 «The road to serfdom» (Veien til trelldom) argumenterte han på en overbevisende måte for at planøkonomien er dømt til å mislykkes. Men den gangen fikk han lite gehør for sine tanker. Det var den gang «Uncle Joe» Stalin hadde en store skarer av beundrere i hele Vesten. Mange vestlige intellektuelle har trodd på sosialismen frem til i dag og noen tror faktisk fortsatt på en lykkebringende effekt av planøkonomien.
Men Hayek argumenterte standhaftig og logisk for at sosialismen – uansett om intensjonene var moderate – ville lede til tyranni. Selv den mildeste formen for planøkonomi krever et tvangs-apparat for å tvinge folk til å innrette seg etter planen. I stedet for å la likhet for loven gjelde for alle, må lederne i en planøkonomi behandle folk som brikker som kan skaltes og valtes med for å oppfylle planen. Denne makten over menneskene tiltrekker seg ledere uten skrupler. Selv moderate sosialister som begynte planprosessen kan finne seg selv dratt videre med på en vei som ingen egentlig ønsket å gå. Men det er ifølge Hayek bare et fullstendig brudd med de sosialistiske idealene som vil redde oss fra totalitarismen.
I en av Hayeks store verker «»The Constitution of Liberty» hevder han at begrepet «frihet» må gies et innhold som ikke kan sees isolert fra begrepene tvang, vilkårlighet og lov. Oppgaven for en frihetens politikk vil være å minske tvangens skadelige virkninger til et minimum og unngå vilkårlig viljesutøving. Hayek advarer mot å blande sammen det individuelle frihetsbegrepet med «politisk frihet» og «nasjonal frihet». Et folk med nasjonal frihet behøver ikke nødvendigvis være et folk av frie individer, hevder Hayek.
Men den alvorligste forvekslingen av frihetsbegrepet er når man blander sammen frihet som makt og frihet i dets opprinnelige mening. Dette leder uunvikelig til at frihet identifiseres med velstand, noe som igjen gjør det mulig å utnytte hele den attraksjon som ligger i begrepet «frihet» til støtte for en omfordeling av velstand. Med en slik forvrengning av frihetsbegrepet har sosialistene bygget ut den kollektive velferdsstaten i frihetens navn.
RIKE INNBYGGERE TRENGS
En av vår tids største tragedier er at mange mennesker tror de kan nå høy materiell velferd ved å forsvake forholdene for de rike. Hayek viser hvorfor det er skadelig for en nasjon å ikke ha rike innbyggere. Sannheten er nemlig den at en stor del av det som de formuende innbyggerne legger ut, betaler kostnadene for eksperimenter som senere kommer almenheten til gode. Nye ting blir tilgjengelig for større grupper fordi de først er kostbare «luksusvarer» produsert for noen få. Biler, fly, TV, telefon og regnemaskiner er noen slike eksempler.
Hayek skriver at vestlige land er ikke bare rike fordi de har mere avansert teknologi, men de har mere avansert teknologi nettopp fordi de har rike innbyggere. Men det viktige budskapet til Hayek er at det at noen land er rike, vil igjen gavne fattige land. Den kunnskapen som det har kostet de rike land å oppnå, er senere tilgjengelig for de land som følger etter og gjør det mulig for dem å nå samme nivå til en lavere kostnad. Bare tenk på mobil-telefon som i dag også er i bruk i de fattigste land. Men ikke alle Hayeks verker er like kjent. To tredjedel av hans bøker er lest. «Den siste tredjedelen er for avslørende», sa Hayek selv i 1988 og siktet spesielt til «The Political Order of a Free People». Dette er en meget kritisk bok om demokratiet som han skrev i 1980.
TOTAL-DEMOKRATIET?
Demokratiet, sier Hayek, er blitt en fetisj som man ikke bør sette et spørsmålstegn ved. Men det er nettopp fordi demokratiet i dag fungerer så dårlig at staten har kunnet gjøre så mange innhugg privatlivet. Dette skyldes ikke minst at ord og begrep er utvannet og har mistet sin egentlige betydning. Opprinnelig var makten i et demokratiet begrenset av loven og sedvaner. Men skritt for skritt har vi nærmet oss det ubegrensede demokrati. Nå kan regjeringer gjøre hva de vil så lenge de har et flertall i Nasjonal-forsamlingen. Hayek ønsket å advare mot en slik utvikling hvor «flertalls-styret har erstattet loven». Tradisjonelt var loven et universalt prinsipp. I dag er loven noe helt flytende. Et lands lover er et sett med regler som kan endres for å tjene spesielle interessegrupper i den sosiale rettferdighets navn. Men «sosial rettferdighet» er en fiksjon, sier Hayek.
I det systemet som vi fortsatt insisterer på å kalle «demokrati» er politikerne etter Hayeks mening, ikke lenger folkevalgte talsmenn for almenninteressen. Han mener at demokratiet slik det nå praktiseres er umoralsk, urettferdig og i økende grad totalitært. Menneskene er i økende grad avhengig av staten som den store velgjører. Etter Hayeks mening er velferdsstaten en større trussel enn krig fordi den undergraver og ødelegger selve kimen til velstand – det markedsøkonomiske systemet.
Dersom vi skal kunne gjenopprette det demokratiske ideal, må vi etter Hayeks mening ha et system som begrenser myndighetenes makt. Han kaller systemet for «demarchy» av de greske ordene «demos»=(folk) og «archein=(autoritet). Demarchy må hvile på to normer; lovene som gir uttrykk for samfunnets permanente oppførsel og myndighets-direktiver som styrer løpende saker. Disse to normene må utvikles av helt forskjellige forsamlinger. I sin bok «The Political Order of a Free People» skisserer Hayek hvordan disse to forsamlinger bør sammensettes og fungere.
Hovedpunktet for Hayek – helt frem til han døde – var imidlertid å appellere til de intellektuelle elitene om å snu den fiendtlige innstillingen til kapitalismen. «Verdens befolkning er så stor at bare en kapitalistisk økonomi kan fø den og hvis kapitalismen kollapser, vil den tredje verden dø av sult», sa Hayek i 1988 og viste til at dette allerede hadde skjedd i blant annet Etiopia.
