En rekke økonomer i den vestlige verden har i de senere årene bekymret seg over den økonomiske krisen i velferdsstaten. Det finnes et økende antall bøker og analyser om velferdsstaten økonomiske dilemma, som nå også burde stimulere samfunnsdebatten i Norge». Et av de siste innkastene i pågående debatten om kollektivismens sammenbrudd i Sverige, er Elisabeth Langby `s bok «Vinter i velferdsland». Denne artikkelen min sto i Norges Handels og Sjøfartstidende den 15.4 1985. Nå publiserer jeg den igjen her på min egen blogg: www.helsekøen.no , den 15.8.2026. Dette er som en oppfølger til min forrige republiserte artikkel 12.8.2026: «En avskjed med Olof Palmes «Storebror-ser-deg-Sverige» Hvor nær George Orwells mareritt «1984» er vårt naboland i øst»?
. Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Elisabeth Langby er siviløkonom fra Handelshøyskolen og tidligere lederskribent i Svenska Dagbladet. I dag er hun student og forsker ved Harvard Universitetet i USA. Hun poengterer at hennes bok ikke er et innlegg for eller i mot noen bestemt politikk, men et akademisk forsøk på å finne ut sannheten om Sveriges økonomiske krise og hvilket samfunnssystem den kan tenkes medføre.
Bedre løsninger
Hennes tese er at den økonomiske krisen i Sverige vil føre til en forvandling av det politiske systemet. Hun skriver at steget fra demokrati til diktatur ikke behøver å være så lang, og tenker seg en modell i Sverige hvor de politiske partiene blir tvunget til å søke «brede løsninger» for «å gjøra upp de fordolda och smartsamma økonomiska omstillinger och hur samhället fysisk skal holdas under kontroll».
«Når de politiske partiene smelter sammen til en enhetlig kraft, har selve essensen i demokratiet; den åpne konflikten, kontroversene, de opplysende feidene og den frie meningsdannelsen forsvunnet. Da er det meningsløst å drive oppinionspåvirkning og da lar ikke politikerne seg lenger påvirke», skriver Langby.
Rettferdig løsning
Langby begrunner sin påstand med at det ikke finnes noen metode for å skjære ned de offentlige utgiftene på som virker rettferdig og som kan forsvares av politiske partier som tross alt skal vinne velgernes gunst ved valg. Med andre ord finnes det «ingen rettferdig formel for å demontere en velferdsstat».
Velferdsstaten er bygget opp på en rekke politiske løfter og forpliktelser som krever store økonomiske uttellinger. Politikerne har lovet pensjoner, bostøtte, soialbidrag, barnebidrag, bedrifts-subsidiering, jordbruks- og fiskerisubsidier, helsetjenester, kunstnerlønn osv. Velferdstatspolitikere har nå gitt så mange løfter at alle borgere er blitt avhengig av statens bidrag.
Dersom politikerne bryter sine løfter fordi de finner ut at ikke lenger har råd til å innfri dem alle, klarer partiene enkeltvis ikke å bestemme seg for hvilken gruppe som skal først i ilden. De kan ikke rokke ved velferdsløftene uten å rokke ved velferdsstatens troverdighet og samfunnets moral. Til nå har Sverige enda ikke kommet til det punkt hvor politikerne for alvor har sviktet sine løfter. Men ser man på statens utgifter og gjeld, aner man en dyster fremtid.
Økende statsgjeld
For budsjett-året 1983/84 var underskuddet på det svenske statsbudsjettet 92 milliarder kroner. For hvert år med budsjett-underskudd øker statsgjelden. I følge boken er statsgjelden målt som andel av BNP nå 55% og vil om et par år være like stor som BNP. En årsak til denne dramatiske økningen er rentekostnadene for statsgjelden som for 1983/84 var 65 milliarder kroner. De representerte statens nest største utgiftspost det året.
Selv om mange trøster seg med at det meste av den svenske statsgjelden er innenlandsgjeld (delvis lånt av svenske skattebetalere gjennom statsobligasjoner) låner man også av fremtidige generasjoner. Sverige har kommet inn i en meget farlig økonomisk utvikling. Dersom regningen for denne lettsindighet ikke skal belastes kommende generasjoner, vil svenskene måtte anpasse seg til meget dårligere tider. Etter Langby `s mening vil slike drastiske innstramninger, som er nødvendig, kreve en sterk og diktatorisk myndighet.
Interessante paralell
Boken inneholder en sammenligning med utviklingen i to tidligere demokratiske velferdsstater, Aten og Uruguay. Gjennom en analyse av utviklingen i disse to stater trekkes en parallell til dagens Sverige. I hvilken grad en slik sammenligning er holdbar, skal jeg ikke ta stilling til, men utviklingstrekkende paralellitet er interessant å registrere.
Det som skjedde i Aten og Uruguay, var at det oppsto et gap mellom produksjon og konsumsjon. Dette er det samme som skjer i dagens Sverige. Man bevilger seg høyere levestandard enn den landet har råd til. Fordi skattetrykket er så høyt at det knapt lenger lar seg øke uten folkets kraftige protest, løser svenske politikere dagens overkonsumsjon med lån.
Fordi ingen politikere tør ta sjansen på å bryte velferdsstatens kontrakt og løfter kan man risikerer at velferdsstaten vokser til den blir umulig å finansiere. Dette er nå situasjonen i Sverige. For å få et bilde av hvor mange som er avhengig av staten og hvor vanskelig det vil være å minske statens utgifter, kan det være interessant å ta med noen tall fra boken til Langby. En og en halv million svensker er ansatt i den offentlige sektoren. Like mange er pensjonister. Ca 800 000 er enten arbeidsløse, førtidspensjonert, sykemeldte eller i offentlig beredskapsjobb. Av resten jobber mange i subsidierte bedrifter, lever på studiebidrag eller mottar sosialbidrag.
Overkonsumsjon
Elisabeths Langby `s konklusjon er at Sverige har fått en kronisk overkonsumsjon som er sentralisert gjennom den kollektive velferdsstaten. For å bøte på denne overkonsumsjonen er det nødvendig med en sosial nedrustning. En slik sosial nedrustning er imidlertid politisk umulig. Politikerne er derfor ute av stand til å løse den økonomiske krisen. Politikernes handlingslammelse leder til at de politiske institusjoner mister sin legitimitet og et slik legitimitets-tap åpner for systemendringer.
Kan hende vil mange synes at Langby`s bok er for pessimistisk i sin grunnholdning. Den kan imidlertid være en tankevekker og stimulere til debatt om velferdsstatens struktur og velferdsstatens gigantiske pengeforbruk. Vi kan ikke bare sitte med hendende i fanget og gjenta Ludvig den 14. berømte ord «Etter oss kommer syndefloden». Vi kan heller ikke si at det som har skjedd ved tidligere rikers fall, ikke kan skje igjen.»
