Bør vi nå seriøst drøfte problemene med å ha et statlig finansiert NRK-monopol som kan være resultatet av den geniale NRK-strategien til AP-politiker, Einar Førde, fra hans tid som Kringkastingssjef? Selv var jeg medlem av Kringkastingsrådet i den perioden (1990-1993) rådet ble presentert for det som humoristisk ble kalt «Førde i 3 kanaler». Det ble ikke lagt opp til noen seriøs debatt om dette forslaget i Kringkastingsrådet. Men når vi nå i etterkant ser hvor innarbeidet alle de tre NRK-kanalene er blitt og hvor stor påvirkning de kan ha gjennom sine programvalg i tillegg til hvor avslappet og rolig vår egen AP-statsminister, Jonas Gahr Støre» styrer landet, bør vi kanskje reflektere over hva det hele betyr før neste Stortingsvalg. Vi bør rett og slett analysere om vårt demokrati er tjent med å beholde et så stort og omfattende stats-medium? Det stunder mot valg i 2029. Det er faktisk ikke mere enn tiden og veien for en helt nødvendige debatt om styringen av tre NRK- kanalene. Mye kan tyde på at Støre ser seg best tjent med «Førde i 3 kanaler».
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Aftenpostens faste kommentator, Frank Rossaviks interessante artikkel torsdag 9. juli har overskriften «Cuba søker tilflukt i kapitalismen». For dem som ønsker å vite hvorfor, har Rossavik en ingress med følgende aktuelle og enkle forklaring: «De pressede røde regimene i Karibia slipper markedet fri. Venezuela viser vei. Hjelper det?»
Dette kan nok være en etterlengtet og god begrunnelse for en politisk system-endring på Cuba hvor nordmenn for lengst har sluttet å feriere i sitt tidligere sosialistiske drømmeland som Cuba lenge var til tross for Castro-kommunismens fatale resultater for befolkningen. Men er dette nok til å få Norges statsminister, Jonas Gahr Støre, til å gi opp sine mål om å omforme Norge til et sosialistisk «lykkeland» befestet med ekstrem politisk styring som frarøver nordmenns drømmer om å bli «sin egen lykkes smed»? Det må nok sterkere lut til enn at Cuba dropper sosialismen? Det trengs en sterk mobelisering fra norske velgere for å få Støre vekk fra styringen av Norge gjennom sin nitidig politisk styringsmodell som for lengst har kastet rikingene ut av landet og nå griper dypere og dypere inn i vanlig folks lommebok?
Det kan være vanskelig å forstå hva det egentlig er som driver en mann som selv er økonomisk velbeslått gjennom arv, til å gå så langt som å skatte-jage våre rikeste jobb-skapere ut av landet, og nå attpå til driver en skattepolitikk som skaper ytterligere engstelse hos vanlige folk generelt og våre eldste pensjonister spesielt som nå står i fare for å miste sine hjem og hytter gjennom Støres snikende skatte-plyndringstokt?
Selv har jeg prøvd å forstå hva som kan være Støres motiver for å endre norsk politikk i så ekstrem-sosialistisk retning for å befeste sin allerede sterkt økende samfunns- eller statsstyring over vanlige folks eiendom og deres liv. Jeg har søkt svar i hans bok som han skrev da han var utenriksminister. Den heter «Å gjøre en forskjell». Boken gir mange svar og forsiden av boken viser et «glansbilde» av Støre som gjenspeiler hans ambisjoner og drivkraft og som helt tydelig reflekterer hans selvsikre smil: «Look at me».
Dette selvbildet forsterkes ved hans egne ord i bokens første kapitel om «Politikk». Her siteres et avsnitt som kan forklare hvilken politisk ambisjon Støre hadde etter bare tre år som utenriksminister da hans bok om «Å gjøre en forskjell» utkom i 2008. Her skriver Støre som utenriksminister og ikke som statsminister, men i «vi-form»:
«Vi må ha en verdiforankring. Men vi må også ha en kurs, handle slik at vi kan nå våre mål. Dette ansvaret har vi som enkeltmennesker i våre egne liv. Vi har det også som nasjon, som Norge i den verden vi lever i og er så avhengige av. I vår tid er Norge en politisk og økonomisk overskuddsnasjon. Vi har rygg til å bære vår del av ansvaret for å skape en bedre verden.»
Dette er et politisk mål vi nå ser videreutviklet etter hans tid som utenriksminister og etter hans fem år som en statsminister med en langt sterkere politisk rødfarge enn sine trauste sosialdemokratiske forgjengere. Dette kan selvsagt skyldes at Støre som Sveriges statsminister, Olof Palme, kommer fra en helt annen bakgrunn enn sosialdemokratiets. Palme var ikke i nærheten av å viderebringe sin forgjenger, Tage Erlanders, grunnfestede sosialdemokratiske samarbeidsånd med næringslivet som ble kjennetegnet av Erlanders politikk basert på det svenske begrep «samforstandsandan».
I stedet for å ta inn over seg lærdom fra den såkalte nye Cuba-kapitalismen, er det langt mere nærliggende for Støre å søke lærdom fra sine egne sosialdemokratiske forgjengere i både Sverige og Norge. Men de sosialdemokratiske røtter han selv – i likhet med Palme – aldri hadde, har Jonas Gahr Støre nå fått gjennom sin sterke ambisjon om «å gjøre en forskjell». Dermed videreutvikler han nå vårt fedreland ved å forsterke sin egen «ny-sosialisme» ved å ta i mot det utstrakte halmstrå fra de «rød-grønne» sosialist-partiene på Stortinget. Han må rett og slett klamre seg til dem for å beholde makten som statsminister. Dette til tross for at han ser at Arbeiderpartiets egne «sosialdemokratiske» velgere synes å vrake ham igjen slik de gjorde før Jens Stoltenberg kom ham til unnsetning og reddet hans første statsminister-periode.
Støre røper nå med andre ord at han vil tviholde på sin statsminister-posisjon i den grad at han også roter med deler av sitt mål om det personlige ansvaret jeg siterte fra hans bok, nemlig det ansvaret «vi som enkeltmennesker har for våre liv». Dette personlige ansvaret for valgene i våre liv, har Støre nå bevisst eller ubevisst sabotert ved en ekstremt inngripende skattepolitikk som vi for lengst kan se resultatene av.
Resultatene av Støres mål om «Å gjøre en forskjell» ble groteskt synlig for svært mange nordmenn i løpet av hans første regjering sammen med Senterpartiet da de sammen kastet «rikingene» ut av landet. Støres politiske utjevnings- og likhets-politikk intensiveres nå i «Støre 02» sammen med de røde tutti-frutti-partiene. Men i stedet for å stille kabinett-spørsmål som normalt sett ville medføre et regjeringsskifte for en mindretalls-regjering, velger Støre en «smidigere» løsning. Det skal som vi skjønner mere til for å knekke Støres sterke ambisjoner om «bli ved sin lest». Han er der tydeligvis for «å gjøre en forskjell» så lenge det går.
Det norske folk har alle sett hvordan Støre berget det forrige Stortingsvalget i havn. Det var dessverre få protester på hans utsøkte «valg-fusk» om «gratis ferger» og «gratis studielån» som Støre selv ganske enkelt avfeide med at det bare var en «feil». Men denne taktikken kan ikke holde i det lange løp? Vanlige folk ser nå hvor galt dette kan ende og flere og flere velger nå FrP.
FrP fosser frem
Det at FrP fosser frem på meningsmålingene som aldri før, er derfor et demokratisk sunnhetstegn og et klart signal fra velgere som ikke ønsker en statsminister som gradvis undergraver folks egen økonomi og der i gjennom også deres personlig frihet og eiendomsrett. Det ser endelig ut som om folk fleste nå skjønner at landets meget ambisiøse statsministers mål er å bygge den sterke «Støre-staten». Men FrP har nå flertall sammen med Høyre og KrF på meningsmålingen. Valget 2029 blir et skjebnevalg hvor FrP og Høyre kan danne regjering med FrPs første statsminister.
Det er på høy tid at nordmenn våkner fra denne «Støre-utopien». Norge kan ikke fortsatt styres av en tidligere utenriksminister som skjulte «gammel svindel» i egne UD-diplomatiske rekker og nå som statsminister tviholder på sin egen makt-posisjon ved et noe snodig og ureglementert «pokerspill» i Stortinget? Samtidig med dette synes Ap-LO-båndene å forsterkes gjennom avsløringene av en utbredt «lydighetskultur» innen offentlig sektor? Dette ble sist påpekt i en politisk debatt i den ærverdige «Professorboligen» i Universitetshagen, ledet av professor ved det juridiske fakultetet, Anne-Kjersti Befring.
Støres grep om makten bør imidlertid ikke forsterkes NRKs hjelp når vi nå endelig kan få en debatt om resultatene av Kringkastingssjef, Einar Førdes, geniale og strategiske AP-STUNT som blant annet ble presenterte i Kringskastingsrådet i min tid som regjeringsopopnevnt medlem på 1990-tallet. Der ble denne nyordningen humoristisk kalt «Førde i 3 kanaler». Men de som har fulgt NRK 1,2 og 3, skjønner hvilken råbarket AP-strateg Førde var. Den første norske politiker som forsto hva Førdes forslag egentlig betydde for norsk politikk, var FrPs leder, Carl I Hagen, som klokelig døpte NRK om til ARK (Arbeiderpartiets Riks Kringkasting).
Det at hans etterfølger, Sylvi Listhaug, allerede nå ligger an til å bli landets neste statsminister, er ikke annet enn en bragd i et land hvor vi nå har sett hvordan Arbeiderpartiets nåværende statsminister, Jonas Gahr Støre, turer frem med en skråsikker tro på politisk støtte fra tre statsfinansierte TV-kanaler. Dette at et parti kan vinne valg på det som en gang ble lansert som «Førde i 3 kanaler» av Arbeiderpartiets egen Kringkastingssjef, Einar Førde, er i seg selv en skandale.
Med dette som bakteppe frem mot neste Stortingsvalg, bør både landets folkevalgte politikere og innbyggere nå kjenne sin besøkelsestid og reflektere over om et land er tjent med at ett politisk parti skal ha en så stor og gjennomgripende ensidig statlig finansiert «støtte-institusjon» i tre NRK-kanaler? Spørsmålet er faktisk hvordan disse tre kanaler styres og utvikles i forhold til valg av sendetid og program-innhold. Så snart sommeren er over for de politiske partiene, bør dette temaet være av særlig interesse for opposisjonspartiene.
