Helse-køene kan på sikt være ved veis ende hvis helseminister, Jan Christian Vestre, nå samarbeider med Legeforeningens president, Anne-Karin Rime, om deres felles uttalte mål om å åpne for flere effektive avtalespesialister. Det geniale «helse-kø-kuttet» som helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) utførte sammen med daværende leder av Stortingets Helse- og sosialkomite, John Alvheim (FrP), i 1999 var banebrytende og historisk. Det kan enkelt og greit kopieres av helseminister Vestre som i sin «Sykehustale» i januar i år lovet det norske folk «flere avtalespesialister». Både Legeforeningens president og helseministeren vet begge to at de årlige forhandlingene mellom Legeforeningen og Staten om modernisering av den utdaterte NORMALTARIFFEN var nøkkelen til HØYBRÅTEN-ALVHEIM-SUKSESSEN. Vil Vestre nå åpne døren på gløtt for en slik varig kø-kutt-modell som endelig kan gi pasientene «gratis» behandling i offentlig avtalepraksis som på offentlige sykehus? Dersom Vestre ikke vil gi folket deres rettmessige krav til sin egen offentlige helseforsikring, FOLKETRYGDEN, kan det kanskje bli Senterpartiets leder i Stortingets Helse- og sosialkomite, Kjersti Toppe, som bruker sin vippeposisjon i komiteen sammen med opposisjonen på Stortinget for å kutte helsekøene og vinne tilbake tapte velgere?
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Det enkleste er ofte det beste. Men veien til målet kan være lang og kronglete. I Norge har vi hatt helsekøer i hele dette århundre og vel så det. Det hjalp lite å ha en Høyreregjering med egen helseminister i åtte år (2013-2021). Det «politisk korrekte» veikartet for å avvikle helsekøene har vært en snubletråd også for Høyre. Så langt er det bare den enkle «kø-kutt-suksessen» til Høybråten og Alvheim fra 1999 som har åpnet for en varig løsning for avvikling av de lange køene til øye-operasjonen «grå stær». Man må rett og slett avskaffe den skjevdelingen mellom antall offentlige sykehusleger (ca 15 000) og avtalespesialister (ca 1 000) i en tid hvor ca 90-95% av pasientene kan behandles poliklinisk eller dagkirurgisk utenfor sykehus.
Men denne historiske kø-kutt-suksessen ble dessverre ikke fulgt opp av etterfølgende helseministre. Troen på den planøkonomiske styringsmodellen er nærmest like mosegrodd som dagens Normaltariff. Takstene i avtalepraksis styres fortsatt av en «Normaltariff» fra 1897 da det knapt fantes operative inngrep og langt mindre takster for dagkirurgi. Dagens takster for avtalespesialister bestemmes ved årlige lønnsforhandlinger for avtalespesialister og allmennleger mellom Legeforeningen og Staten hver vår. Potten skal først deles mellom de to legegruppene. Deretter fordeles potten mellom lønnsøkninger til legene i de to gruppene. Dette er som mange vil forstå lite akslet for å innføre nye takster for moderne operative inngrep i avtalepraksis.
Men det finnes – som Høybråten og Alvheim forsto – enkle løsninger som åpner for poliklinisk og dagkirurgisk operasjonsvirksomhet i offentlige finansiert avtalepraksis utenfor sykehus med moderne og regningssvarende takster også for operative inngrep. Dette beviste disse to «helse-pionerene» ved tariff-forhandlingene mellom Staten og Legeforeningen våren 1999. Det ble den gangen tilført «friske penger» Arbeiderpartiets helseminister kan, om han vil, velge en slik målrette løsning, i stedet for den vanlige løsningen med å dekke de årlige store milliard-underskuddene ved offentlige sykehus.
Før vårens forhandlinger om Normaltariffen starter, kan Vestre følge den enkle oppskriften til sin forgjenger, Dagfinn Høybråten, som gjennomførte endringen sammen med John Alvheim. De var tydeligvis begge to opptatt av å finne nye løsninger for å bedre tilgjengeligheten for pasientene ved å redusere de evige helsekøene.
John Alvheim startet hele prosessen med å presenterte et dokument 8 forslag (1998-99) for Stortinget med forslag om å heve takstene for enkelte operative inngrep i avtalepraksis i Normaltariffen. Legeforeningen trådte til og foreslo økte takster slik at blant annet øyelegene i avtalepraksis kunne operere grå-stær (katarakt). Katarakt-takstene ble hevet fra den helt ubrukelige Normaltariff-taksten på kr 523 til noe nærmere en akseptabel Sykehus-takst på kr 8 700.
Denne delen av en suksessfull kø-kutt-løsning ble effektuert av helseminister Høybråten i 1999. De nye takstene ble utarbeidet av en partssammensatt arbeidsgruppe for i alt åtte operative inngrep og sendt til Sosial- og helsedepartementet fra Legeforeningen i et brevet av 28.4.1999. Der står det bl.a. «at inngrepene egner seg for privat praksis, at den lange ventetiden vil kunne avvikles raskt og billig og at inngrepene vil kunne føre til innsparinger av bl.a. sykepenger for trygd og arbeidsgiver.» Brevet avsluttes med følgende setning: «Arbeidsgruppen anbefaler at denne rapporten legges til grunn allerede ved årets takstforhandlinger.» Dermed ble de første kirurgitakstene, de såkalte «K-takstene» etablert som en ny del av Normaltariffen i 1999.
Resultatet av dette enkle oppdraget fra helseminister Høybråten viste at køene ble avviklet for avtalespesialister i bl.a. øye som økte antall operasjoner av grå stær i løpet av noen år til opp mot 20 000 mens sykehuslegene fortsatte sin jevne med rundt 20 000 katarakter (grå stær) som tidligere. Dette beviste helt klart at køene forsvant fordi avtalespesialistene fikk nye og regningssvarende takster. Men denne helt enkle, rimelige og effektive kø-kutt løsningen har vel praktisk talt ikke blitt innført for andre fag med lange operasjons-køer.
Dette betyr i praksis at et eldgammelt takst-system nærmest opprettholder et «skjult yrkesforbud» for operative inngrep i offentlig finansiert avtalepraksis med takster som nærmest er gått ut på dato og derfor kan hindre legene alternativ jobb i en offentlig avtalepraksis hvor de kan få anledning til å benytte både sin medisinske og sin kirurgiske kompetanse på noen langt mere effektiv måte enn på offentlige sykehus. Dette er selvsagt også viktig også sett fra universitetenes og samfunnets side. Så her er det mange aspekter og system-endringer som er helt avgjørende for utviklingen av en bærekraftig spesialisthelsetjeneste både sett ut fra et helhetlig helsepolitisk og samfunnsmessig økonomisk perspektiv. Nye og moderne fremskritt er nødvendig både for å bedre standard, kapasitet og tilgjengeligheten for pasientene og for å bedre mulighetene for et mere variert jobb-tilbud for medlemmene av Legeforeningen.
Dette siste ble meget klart og offentlig tilkjennegitt gjennom Legeforeningens interne medlemsundersøkelse for to år siden. Den viste blant annet at 5 000 av foreningens 15 000 offentlige sykehusleger svarte at de ikke visste om de ville fortsette i jobben om to år. Nå er den tiden gått og dette aktualiserer selvsagt behovet for økte alternative arbeidsmuligheter for både yngre og eldre sykehusleger. Dermed er det nå viktig at både Helseminister, Jan Christian Vestre, og Legeforeningens president, Anne-Karin Rime, slår et slag for at det etableres flere stillinger (hjemler) for avtalespesialister.
Antall leger i yrkesaktiv alder i Norge under 70 år er i dag vel 31 000 mens det bare er rundt 1 000 offentlige avtalespesialister i hele landet. Det at antall stillinger (hjemler) for avtalespesialister har stått stille i mange år og dertil lønnes gjennom den offentlige Normaltariffen som enda ikke er oppdatert i tilstrekkelige grad til regningssvarende og moderne operative takster, er dette et begrenset jobb-alternativ. Det er dessuten bare mulig å få avtalehjemler når de blir ledige ved avgang om de da ikke blir inndratt eller omgjort til sykehus-stillinger. Det er derfor svært viktig at denne saken med økning av antall avtalespesialister nå settes på den politiske dagsorden.
Det kan her være av interesse å vise til mitt intervju med NOLF-lederen, Olaf Skatvedt, i tidsskriftet Legekunsten fra 1998 «Legemangelen er en illusjon» som jeg nettopp la ut på denne bloggen. NOLF-lederen forteller der at han den gangen ba om et møte med daværende helseminister Høybråten. Der sa han at krisen i det offentlige helsevesen ikke skyldtes legemangel men feilorganisering. Skatvedt hevdet at det var for mange leger. Mitt etterfølgende intervju med Høybråten i Legekunsten viste at Høybråten fulgte rådene fra NOLF-lederen. Året etter innførte Høybråten nye og moderne takster i Normaltariffen som nevnt i denne artikkelen. Det ville kanskje være lurt om både helseministeren og Legepresidenten leste intervjuet mitt med NOLF-lederen. De bør også tenke over om organiseringen og måten legeressursene brukes på her i landet kan være feil når man til tross for den store økningen av yrkesaktive leger i hele dette århundre fortsatt har helsekøer?
