Det ble en rørende – men alt fra tåredryppende – avskjed med den lengst-sittende Høyre-leder, Erna Solberg, som endelig varslet sin avgang på pressekonferansen på Gardermoen den 12. august 2025. Der ble det endelig klart at Høyre får ny ledelse valgt på et ekstra-ordinært landsmøte den 13.-15. februar i 2026.
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
På Høyres pressekonferansen fikk vi også vite at – tradisjonen tro – trer Høyres valgkomite nå i kraft og vil kontakte de berørte kandidatene som alle – bortsett fra en – valgte å ikke lansere seg selv – før valgkomiteen har gjort jobben sin. Men en liten opplysning – som kanskje beroliget noen – sivet ut i rommet om at rundt halvparten av Høyres ordførere hadde svart på en parti-henvendelse om at de ønsket den tidligere Forsvars- og utenriksminister, Ine Marie Eriksen Søreide, som ny Høyre-leder.
Forøvrig var Erna Solberg helt klar på at hun selv ville lede partiet frem til landsmøte i februar og deretter prioritere sin jobb som en trofast stortingsrepresentant på Hordalands-benken ut kommende periode. Dermed kunne hun betrygge hele flokken om at partiet hadde henne med på laget et knapt halv-år til. Dette var nok betryggende ord som ikke minst kanskje både lettet og gledet den nye ledelsen som da skal finne sin nye og krevende plass i et parti nok en gang har ambisjoner om å løfte Høyre opp fra den siste av flere dårlige meningsmålinger.
Det er trolig mange Høyrevelgere som sikkert ønsker den nye Høyre-ledelsen lykke til med å få fart på partiets nye og etterlengtede velger-jakt. Det er å håpe at partiet når opp til gamle høyder slik at Norge i 2029 kan få en slagkraftig Høyre-FrP-regjering hvor i neste valgkamp kan enes om at det største borgerlige partiet får statsministeren om de vinner valget med en bærekraftig og fremtidsrettet politikk?
Jeg husker selv min Høyre-tid i Bærum da jeg var med i valgkampen den gangen valgresultatet ble over 30 prosent og Kåre Willoch ble statsminister i en ren Høyre-regjering i to år før «småpartiene» med litt skrekkblandet fryd kom inn.
Jeg har med viten å vilje – som dere her ser – republisert en av mine kommentarer fra min tid som politisk redaktør i Morgenbladet (1988-93) for å påpeke at jeg håper den nye Høyre-ledelsen ikke tror som Høyres formann, Jan P Syse, at flere Høyrevelgere om fire år automatisk gir Høyrepolitikk uten noen form for politisk arbeid og nytenkning i en mere frihetlig retning enn den sosialdemokratiske styrings-staten?
Mitt håp er at mitt gamle parti, Høyre, ved neste valg blir så stort at vi kan få en ren og styringsdyktig Høyre-FrP-regjering i 2029 som ikke minst – kan kutte helsekøene – med en avvikling av helsemonopolet. Målet med min fortsatte politiske aktivitet og etablering av min helseblogg www.helsekøen.no i 2013 er nettopp å bruke all min politiske og helsefaglige bakgrunn til å avvikle et helsemonopol som for lengst har spilt falitt.
Nedenfor gir jeg den nye Høyre-ledelsen mine tanker etter valget i 1989 som en liten hilsen med på den nye Høyre-ferden mot regjeringskontorene i 2029.
Høyre uten høyrepolitikk?
Morgenbladet 30. august 1989
«Høyres formann, Jan P. Sysé s fremste budskap i valgkampen (1989) er at Høyre er den eneste garantien for «høyrepolitikk». Skal vi tro Syse, mener han at jo sterkere og større Høyre blir, jo mere Høyre-politikk blir det i dette landet. Ved siste Stortingsvalg (1986) fikk Høyre 30,4 prosent. Det er meget sterkt i forhold til dagens oppslutning (1989) på 18,3 prosent. Men Høyré s formann kan vel ikke mene at vi har hatt særlig mye høyrepolitikk i denne perioden?
Dersom Høyre mot formodning skulle nærme seg tidligere høyder, har man med andre ord ingen garanti for at landet får noen mer høyrepolitikk enn tidligere. Men problemet stopper ikke her. Spørsmålet i dag er rett og slett om Høyre er den beste garantien for en skikkelig høyrepolitikk.
Vi er klar over at Syse mener dette, men nærmere halvparten av hans velgere er av en annen mening. Høyrevelgere har flyttet i skarer til Fremskrittspartiet fordi de mener at Carl I Hagen kan føre en mye bedre høyrepolitikk enn Syse. Det at Høyres ledelse nå går man av huse for å skjelle ut Carl I Hagen som villmann og lyse ham fredløs, hjelper ikke Syse det spøtt. Når han til de grader rakker ned på det alternativet hans velgere helt frivillig har valgt, sier han samtidig at hans gamle velgere har gjort et galt valg. En hver salgsmann vet at dette ikke er den beste måten å få tilbake tapte kunder på.
Men hva er det så som gjør at de blåeste av høyrevelgerne nå forsvinner til FrP? Den viktigste forklaringen er at de ikke lenger har noen talsmenn eller talskvinner i Høyre som står frem og toner sine blå flagg. Velgerflukten fra Høyre skyldes i stor grad noe som er oversett av politiske kommentatorer, nemlig at Høyres organisasjon har skviset ut mørkeblå tillitsfolk fra sentrale posisjoner i partiet. Grunnen til dette er selvsagt at den reaksjonære norske presse benytter samme knep overfor liberalistene i Høyre som de har brukt overfor Fremskrittspartiet. De ønsker ingen forandringer og vil heller ikke markedsføre forandringens talsmenn.
For å se hvor lyseblått Høyre er blitt, kan man i tillegg til å se på politikken, se på rekken av tillits-toppene. Se bare på sammensetningen av Høyres sentralstyre. Se på Høyres stortingskandidater. Listene taler sitt tydelige språk. Der er det ikke mye mørkeblått tilbake. Tar man eksempel stortingslisten i Akershus, vil man bare finne et par ekte «høyrefolk» langt nede på listen uten noen sjanse til stortingsplass. I en av de «blåeste» av alle kommuner, Bærum, har man helt lyseblå Høyretopper som Jo Benkow og Kaci Kullman Five.
Denne systematiske nedtoningen av alt som heter mørkeblått i Høyre har ikke foregått bare blant tillitsvalgte. Den unge garde av lyseblå Høyrefolk svømmer også over i Høyres Hus. Samtidig finnes det knutepunkter i mediaverden som sørger for at de lyseblå kandidatene kjøres frem maksimalt. Dessuten står de sosialdemokratiet så nær at mange av dem til tider er blitt rene kjæledegger i den røde mediaverden.
En av de fremste som har hatt en mere mørkeblå valør, som har hatt en helt klar sans for markedsøkonomi og som blant annet har stått for å bedre familienes økonomi gjennom skattelettelser fremfor overføringer, er Kåre Willoch. Men dessverre for Høyre har Kåre Willoch ikke sett det som sin fremste oppgave å sikre en sterkere grad av blåtone på sine etterfølgere.
Han har latt det falle et ord i ny og ne til de mere mørkeblå tillitsfolk i partiet om at de bør «stå på». Men dette var ikke nok i de «harde» 70-årene da den lyseblå gjengen for alvor stormet på for å erobre Høyrebastionen. Da var det ungen som kunne stanse de lyseblå troppene av unge Høyre og Høyre-feministene. På slutten av 70-årene slo Høyrefeministene «knock-out» på Kåre Willoch i kampen om Høyres fremtidige familie-beskatning.
Da trommet de rødgrønne likestillings-fanatikerne sammen sine tropper og torpederte Kåre Willochs ektefelledelte beskatning en gang for alle. Denne Høyrepolitikken er det i dag bare Fremskrittspartiet som forfekter. Og dette er langt fra det eneste området som Fremskrittspartiet har overtatt fra Høyre som selv har erstattet de med varianter av sosialdemokratisk støpning. Høyrefeministene var helt opphengt i Arbeiderpartiets likestillingspolitikk og skjøv til side alle ideologiske motforestillinger. Det var knapt skillelinjer mellom de to motpoler i det hele tatt.
Høyre har mistet mange tillitsvalgte til Fremskrittspartiet. Men dette bekymrer ikke Høyres organisasjon. Snarere tvert i mot. Den fremadstormende lyseblå garde var bare glad for å bli kvitt slike brysomme liberalister som forkludret Høyres mars mot det store Folkepartiet. Fordi Høyre gikk frem på meningsmålingene i Willoch-perioden, har organisasjonen trodd at dette var fordi partiet la seg inn mot sentrum hvor de store velgermassene var. Men der tok Høyre feil. Høyrebølgen kom fordi folk ønsket et alternativ til sosialdemokratene, ikke fordi de ønsket noen lyserød avart av Arbeiderpartiet.
Det som er Høyres største problem i dag, er at de ennå ikke har forstått dette. Eller sagt på en annen måte. De vil ikke forstå. De har etablert sine maktposisjoner ved å etablere sitt hierarki. Den lyseblå nerven i dette spindelvevet er så sterk at man forsvarer «the establishment» rett og slett fordi man er en del av det. De som kjenner litt til hvordan gode og dårlige bedrifter fungerer, vil med en gang finne ut hvor man skal plassere Høyre på bedriftssyklusen. Høyre-bedriften er overmoden. Den selger ikke varer og organisasjonen er overhode ikke giret på nytenkning. Høyre trenger det en hver bedrift i vanskeligheter trenger, nemlig et kvantesprang. Men det ser ikke ut som om det er noen i ledelsen som innser dette.
Hvordan kunne en av de ledende politikere gjennom alle disse årene, en mann som hadde lest sine markedsøkonomiske lekser og kunne de økonomiske lover tillate at Høyre ble et sentrumsparti? Kan hende han ikke hadde noe valg? Kan hende at han måtte bøye seg for å beholde sine posisjoner? Det er ikke ukjent at det til tider gikk rykter om stryke-kampanjer også mot selveste Kåre Willoch fordi han var for mørkeblå.
Denne mannen i Høyre som burde ha forstått og akseptert den liberalistiske politikk som Fremskrittspartiet står for, er nå den fremste i rekken for å fordømme FrP. Kan hende dette er en genistrek for å beholde sin lederposisjon til tross for at andre har overtatt. For det er liten tvil om at denne tidligere statsministeren er den syvende far i huset i Høyres Hus. Men den strategi som Kåre Willoch på slutten staket ut for partiet, har utvilsomt kostet dyrt.»
