Er Arbeiderpartiets helseminister, Jan Christian Vestre, fortsatt på politisk villspor med sine venteliste-garantier eller kan hans nye forslag i årets «Sykehustale» om etablering av flere effektive avtalespesialister endelig kutte helsekøene på en mere permanent og varig basis? Det vet vi enda ikke. Men det vi kan håpe på, er at flere av de offentlige sykehuslegene nå kan få sin egen og effektive avtalepraksis. En av dem som nylig fikk sin drøm oppfylt, viste seg å være en av mine «behandlende» øyeleger ved Drammen sykehus, Bjørn Otto Nicolaissen. Han fikk en avtalepraksis og startet «SeBra øyeklinikk» i Hønefoss. På nettet står det at øyelegen lot sine egne barn velge navnet på det dyret som «så best»! Vi kan nå bare håpe på at mange flere av de 5000 av landets 15 000 offentlige sykehusleger som for to år siden tvilte på om de ville være i jobben sin om to år, nå også kan oppnå «drømmen» om en egen avtalepraksis. Skjer det, vil kanskje Vestres nye helsepolitikk endelig nå målet om å bli kvitt helsekøene? Eller kan Stortingets leder av Helse og omsorgskomiteen, Kjersti Toppe, (Sp) på vippen gjøre en politisk brakseier med et KØ-FRITT helsevesen med etablering av avtalepraksis i hele landet? I så fall vil dette bli en historisk milepæl for det borgerlige helsepolitiske flertall i Helse- og omsorgskomiteen!
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Dersom Arbeiderpartiets helseminister, Jan Christian Vestre, igjen skulle «glemme sine løfter» denne gangen fra årets «SYKEHUSTALE» i januar om å satse på etablering av flere offentlig finansiert avtalespesialister utenfor sykehusene i hele landet, kan muligens Stortingets nye Helse- og omsorgskomite med sin nye leder, Kjersti Toppe (Sp) på vippen, få flertall for å få flere avtalespesialister i distriktene? Det at Toppe selv er lege og dertil gift med en avtalespesialist i dermatologi (hud), burde ikke være noen hindring? Heller ikke hennes seks barn. Snarere tvert i mot! Hun har en unik innsikt i hele sitt helsepolitiske fagområde og hun kan bli den første helsepolitiker som lykkes med å legge forholdene til rette for en «kø-fri» spesialisthelsetjeneste. Dette ville være en formidable politisk seier for både denne driftige SP-politikeren og Senterpartiet. Men det ville ikke minst være en historisk milepæl for det borgerlige samarbeidet i helsepolitikken!
Det at Legeforeningens president, Anne-Karin Rime, i møte med Stortingets nye Helse- og omsorgskomite nå også stiller seg positiv til flere avtalespesialister, bekrefter at de lenge etterlengtede endringene for å bedre tilgjengeligheten for poliklinisk og dagkirurgiske pasientbehandlinger endelig kan vederfares landets pasienter. Med en utvidet refusjonsberettiget og derved «gratis» poliklinisk og dagkirurgisk pasientbehandling – i effektiv avtalepraksis utenfor sykehus – kan Kjersti Toppe fullføre det «kunstgrepet» helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) gjorde i 1999 sammen med Toppes forgjenger, daværende leder for Helse- og omsorgskomiteen, John Alvheim (FrP). De fjernet køene for bl.a. øyeoperasjonen «grå stær» ved å gi avtalespesialistene de første og historiske regningssvarende kirurgi-takstene.
Flere år etter dette, etablerte Norge «Sykehusbygg HF» for å standardisere byggingen av norske sykehus etter det som skulle være en planmessig og hensiktsmessig modell med en helhetlig standard. Alt i beste mening. Men resultatet ble ikke som forventet. Det første «Kalnes Sykehus» i Østfold ble kritisert sønder og sammen for å være for lite og for trangt med for få sengeplasser. Sykehusdirektøren måtte fratre eller rettere sagt ble «sparket oppover i helsehierarkiet» i OUS. Det siste nye offentlige sykehuset i Drammen. er nå også blitt kritisert fordi det er «for lite». Spørsmålet som melder seg er om noen av den polikliniske og dagkirurgiske virksomheten nå endelig kan desentraliseres og drives bedre, rimeligere og mere tilgjengelig i avtalepraksis enn på de tungrodde sykehusene hvor 5000 av 15 000 medlemmer av Legeforeningen svarte de ikke trodde de ville bli i jobben om to år.
Hvor lang tid skal det egentlig ta før politikerne og «Norsk sykehus HF» innser at den moderne medisinsk teknologiske utviklingen for lengst har gjort det mulig å behandle 90-95 % av alle pasienter poliklinisk eller dagkirurgisk i moderne spesialistpraksis med regningssvarende takster utenfor sykehus som Høybråten viste oss i 1999? Sannheten er – som flere Sintef-rapporter har vist – og enda flere kan bekrefte – at pasientene kan behandles både raskere, bedre og billigere i avtalepraksis enn på offentlige sykehus. Helsekøene i hele vårt århundre er bevis godt nok på at styringen av norske offentlige sykehus ikke klarer å bli kvitt køene.
Spørsmålet er rett og slett hvorfor vi fortsetter å øke antall sykehusleger jevnt og trutt uten at de klarer å kutte helsekøene, mens antall avtalespesialister – som kunne ha tatt unna køene – nektes flere hjemler (stillinger)? Spørsmålet er hvorfor Norge helt ensidig satser på å bygge sykehus i stedet for å etablere flere effektive avtalepraksiser i somatiske spesialiteter som øye, ønh, hud, nevrologi, lunge, ortopedi, gynekologi med flere?
Norge har i dag 15 000 offentlige sykehusleger, mens det i avtalepraksis bare er i underkant av ett tusen. Spørsmålet er nå «Hvem bygger vi sykehus for»? Er det for pasientene eller er det for leger og helseansatte? Etter åpningen av det nye Drammen sykehus i år, er det kanskje på tide at vi rett og slett spør om vi ikke bygger for store sykehus her i landet? Selv er jeg en av pasientene som har erfart at øyeavdelingen på det nye Drammen sykehus i et hvert fall er bygget mere enn stort nok for å dekke en så stor befolknings behov for øyerelatert behandling som hele det tidligere Vestre Viken med Buskerud, Drammen, Asker og Bærum og muligens flere områder? Resultatet er at flere tusen pasienter transporteres daglig milevis med «offentlige pasientreiser». Asker og Bærum sykehus med mer enn 250 000 innbyggere har ingen egen øyeavdeling og øyeleger med avtalepraksis har ingen takster for denne enkle injeksjonen (sprøyten) for aldersrelaterte øyebehandling. Er det galt å minne om at «Small is beautifull».
Nøkkelen til å avvikle de evige helsekøene er nettopp det! «Flere spesialister ut i praksis»! Jeg har selv i noen år reist frem og tilbake fra Bærum til Drammen sykehus annen hver måned for å få en sprøyte i øyet for å «redde synet». Der møter jeg hver gang ca 250 pasienter regelmessig ventende på ett lite stikk i øyet for å holde en aldersrelatert øyesykdom i sjakk. Dersom det hadde vært takster for slike injeksjoner i avtalepraksis, hadde dette latt seg løse – i en spesialistpraksis.
Sannheten er at øyelegene i avtalepraksis for første gang fikk regningssvarende poliklinisk takster for operasjon av «grå stær» i 1999. Det skjedde mere eller mindre tilfeldig pga at daværende leder for Stortingets Helse- og omsorgskomite, John Alvheim (FrP), samarbeidet godt med daværende helseminister, Dagfinn Høybråten (KrF).
Men til tross for at avtalespesialistene fikk de første moderne kirurgitakstene innvilget av Dagfinn Høybråten for å operere bl.a. grå-stær som fjernet katarakt-køene, så har denne geniale suksessen ikke medført noen omfattende strategi for flere moderne takster i avtalepraksis for å kutte andre polikliniske eller dagkirurgiske sykehus-køer. Dette er bare ett eksempel på hvor ekstremt uhensiktsmessig og urasjonelt mange politiske systemer fortsatt skaper helsekøer i «verdens beste helsevesen». Gamle og håpløse systemer kveler rett og slett effektiv pasientbehandling uten at dette blir hverken offentlig kjent eller gjort noe med.
Det vesentligste nå er at den nye Helse- og omsorgskomiteen hvor de borgerlige partiene har flertall med en komite-leder fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, på vippen, får øynene opp for at tiden er overmoden for å løsne litt på dette gamle og inngrodde systemparadokset som fortsatt bremser den helt nødvendige modernisering av flere polikliniske og dagkirurgi-takster i NORMALTARIFFEN som ble innført i 1897.
Fortsatt eksisterer deler av flere eldgamle takster i Normaltariffen som forhandles årlig som et slags lønnsforhandlingsystem for avtalespesialister og fastleger mellom Staten og Legeforening. Disse forhandligene er avskåret fra den virkeligheten sykehustakstene må justeres etter for å møte det reelle medisinske prisnivået på sykehus. Det er på tide at media-Norge våkner opp og setter søkelyset på disse tragiske helsepolitiske kneblinger av de reelle helsepolitiske utfordringene som eksempelvis skjules i de forhandlinger som i årevis har foregått mellom Staten og Legeforeningen i det jeg husker fra Grubbegata 6 i Oslo i min tid som redaktør for tidsskriftet LEGEKUNSTEN (1993-2010). Første gang jeg skrev om denne saken var i NR 3/2005 (se bilde). Etter hvert har jeg valgt å republiserer noen tidligere «godbiter» som fortsatt kan være til nytte i dagens politiske debatter – som eksempelvis de om de evige «helsekøene». Så følg med på www.helsekøen.no
