Kronikkserie (1 av 3): Den tapte strukturdebatten om spesialisthelsetjenesten

Kronikkserie i tre deler med søkelyset på forslag om ny sykehusmodell:

Del 1: Steine-utvalget: Den tapte strukturdebatten om spesialisthelsetjenesten
Del 2: Høyres helsebyråd i Oslo foreslo AS-modell for Ullevål- og Aker sykehus i 1997
Del 3:
Legeforeningens generalsekretær, Harry Martin Svabø, lanserte Telenor-modellen for offentlige sykehus i 1997

Steine-utvalgets fremtidsrettede innstilling ”Pasienten først!”. (NOU 1997/2)

Steine-utvalgets fremtidsrettede innstilling ”Pasienten først!”. (NOU 1997/2)

Debatten om en fristilling av de offentlige sykehusene, initiert av Steine-utvalgets fremtidsrettede innstilling ”Pasienten først” under daværende helseminister, Gudmund Hernes, ble ofret på den norske politiske ”enighetens alter” i 1997.  Verken norsk presse eller opposisjon tok fatt i det epokegjørende forslaget om å omgjøre norske offentlige sykehus til aksjeselskaper.  Forslaget ble for sterk kost for Jagland-regjeringen som antageligvis fikk LO på nakken. Heller ingen av de etterfølgende helseministrene bortsett fra Tore Tønne har lansert noen form for markedstilpassede løsninger. Men denne viktige og helt nødvendige prinsippielle strukturdebatten for å sikre en fremtidig bærekraftig og resultatorientert spesialisthelsetjeneste, bør vi kunne forvente at den ikke-sosialistiske Solbergregjeringen nå initierer.

Mens ledelsen til de fire potensielle regjeringspartiene sitter sammen for å spikre en regjeringsplatform, svirer det alle mulige partikverulanter rundt i manesjen.  Og pressen slipper dem villig til. Det er langt enklere for journalistene å la ”kranglefantene” få spalteplass enn å gå inn i den viktige debatten om hvilken politisk kurs landet nå trenger.

Slik er det i dag og slik har det egentlig vært i mange år.  Norsk presse gidder ikke å skrive om eksstensielle og ideologiske veivalg.  Noen tror fortsatt at dette er på grunn av politisk uvilje eller en tilsynelatende evigvarende ”politiske korrekthet”.  Men det kan like godt være av politisk uvitenhet eller inkompetanse.  Eksempelvis er kunnskapen om hvordan man bør effektivisere og modernisere helsevesenet totalt fraværende i samfunnsdebatten.

I en tid hvor det norske folk har valgt å kaste en sosialistisk regjering bestående av et Arbeiderparti uten noen form for nye visjoner, et sosialistisk venstreparti med gammelsosialistisk tankegods samt et Senterparti utelukkende interessert i å sikre statlige subsidier til norske bønder, burde pressens spørsmål om de nye visjonene til de såkalte ”ikke sosialitiske partiene” hagle.  Men nei.

De banebrytende spørsmålene stilles ikke.  Har norske journalister glemt hva alternativene egentlig dreier seg om?  Dette synes i et hvertfall å være tilfelle for helsepolitikken?  For hva er vel alternativet til vårt statlige helsemonopol?  Har vi i det hele hatt fått satt dette på dagsorden?

Sykehus som AS?

Det har vært spede forsøk.  Steine-utvalgets innstilling om ledelse og organisering av sykehusene  “Pasienten først!” i 1997 var således banebrytende i sitt grunnleggende forslag om å gjøre de offentlige sykehusene om aksjeselskaper.  Men denne viktige delen av innstillingen ble knapt omskrevet i norsk presse.

En samlet politisk korrekt saueflokk av norske journalister valgte nok en gang å kastet seg på tabloidpressens higen etter lettvint dramatikk.  De valgte saken de visste kunne yppe til strid mellom leger og sykepleiere; nemlig forslaget om enhetlig ledelse ved sykehusavdelingene.  Mens forslaget om å omgjøre sykehusene til AS, ble en “ikke-nyhet”.

Hva var det som egentlig ble fortiet og som nå bør bli tatt opp av Solbergregjeringen?  I tillegg til forslaget om innføring av AS-modellen bør den nye helseministeren til Erna Solberg se på Steine-utvalgets innstilling om at den ansvarlige ledelse ved det enkelte sykehuset har de beste forutsetninger for å treffe organisatoriske valg av løsninger.  Utvalget hevdet at hverken helsepolitiske styringshensyn eller hensyn til faglig styring skulle tilsi at departement, regjering og Storting eller fylkeskommune burde bruke sine styringsmuligheter i organisasjonsinterne forhold i sykehusene.

De sentrale myndigheter og eieres styringsform må i følge utvalget være å sette mål og etterspørre resultater, innenfor de overordnede helsepolitiske målsetninger.  Utvalgets utgangspunkt var at den organisatoriske løsningen som velges må gi ledelsen ved sykehusene fullmakter som står i forhold til deres ansvar for resultatene av at driften skjer innenfor vedtatte rammer.

Utvalget presiserte at sykehusene i størst mulig grad må stilles fritt i valg av intern organisering og stillingsstruktur og pekte på to alternative løsninger som vil gi sykehusene tilstrekkelige fullmakter.  Enten ved at sykehusene organisatorisk ble skilt ut fra den statlige eller fylkeskommunale forvaltning eller at dagens organisasjons- og tilknytningsformer ble opprettholdt, men at sykehuseierne – enten dette er stat eller fylkeskommune – ga sykehusene administrative fullmakter.

Utvalgets flertall (11 av 12) mente at det burde vurderes å skille ut sykehusene organisatorisk fra den ordinære statlige eller fylkeskommunale forvaltning.  Den klareste måten å gjøre dette på var etter utvalgets mening å “omdanne sykehusene til egne rettsubjekt f.eks. i form av aksjeselskaper”.

Alternativ fristillingsmodell

Steine-utvalgets innstilling fremhevet at;“Basisbevilgningen fra stat og kommune må gis som tilskudd til selskapet.  Selskapets styrende organer vil ha ansvaret for å bestemme og følge opp det enkelte års budsjett.  Eiers styring vil skje gjennom å sette vilkår for bevilgningene, og gjennom styring i de formelle styringsorganer slik som en generalforsamling.”

Med bakgrunn i at sykehusene i så stor grad drives gjennom bruk av offentlige midler,var utvalgets flertall imidlertid i tvil om en så konsekvent organisatorisk fristilling var hensiktsmessig.  De foreslo derfor en alternativ form for fristilling gjennom å foreslå at sykehusene kan omdannes til “tilskuddsinstitusjoner”.

Dette innebar ikke at sykehusene blir gjort til egne rettsubjekter, men at de innenfor det samlede statlige eller fylkeskommunale forvaltningssystemet ville få en friere organisatorisk stilling.  Det vil si at eier hvert år får bevilget et tilskudd til sykehuset, og at det er sykehusets ledelse som innenfor denne rammen fastsetter og har ansvar for gjennomføringen av budsjettet.  Ved tildeling av nettotilskuddet vil eier fastsette de resultatkrav og rammer som sykehuset skal forholde seg til.

Videre het det at: “Denne modellen forutsetter at det ikke skal være nødvendig for ledelsen å legge frem administrative spørsmål. Modellen vil altså klarere markere at ledelsen har rett til å bestemme sykehusets organisasjon, og retten til å bestemme organisasjonens stillingsstruktur og foreta de drifts- og omstillingsbeslutninger som er nødvendig for at rammer og resultatkrav skal følges opp.  En slik form for organisatorisk fristilling vil ikke innebære begrensninger i eiers adgang til å styre sykehusenes mål og prioriteringer.  Modellen vil imidlertid legge press på at styringen skjer gjennom den årlige behandlingen av tilskuddsbevilgningen slik at mest mulig av eiers mål- og resultatstyrng skjer gjennom de vilkår som settes for de årlige tilskuddene.”

Flertallet gikk ikke nærmere inn på hvordan en fristillingen av sykehusene burde utformes, men anbefalte at det “sterkt vurderes om det både for statens og fylkeskommunens sykehus bør gjennomføres organisatoriske fristillinger av sykehusene etter disse linjer”.

Utvalgsmedlem og avdelingsoverlege, Jon Haffner, mente at sykehusene selv i samarbeid med sykehuseierne burde velge hvilken modell de ønsket.

– Hovedpoenget er at sykehusene må fristilles og selv velge organisatorisk ramme enten de velger AS-modellen eller stiftelsesmodellen, sa Hafner og understreket at det viktige med denne nye fristillingsmodellen var at sykehusene ville bli en egen driftsenhet.  Selv hadde han ikke noen sterk formening om det vil være noen vesentlig fordel om denne fristilling førte til at sykehusene ble egne rettssubjekter gjennom et aksjeselskap eller ikke.

Tore Tønne

I den korte perioden Tore Tønne var helseminister i Stoltenbergs første regjering fra 2000-2001, lanserte han sin epokegjørende reform med statlig overtagelse av den fylkeskommunale spesialisthelsetjenesten.  Han innførte fem regionale helseforetak og omgjorde sykehusene til ”foretak”.

En sentral embetsmann i helsedepartemnetet under Tore Tønne, var fortsatt Vidar Oma Steine.  Så Tønne hadde også mulighetene til å benytte Steine-utvalgets forslag om å omgjøre sykehusene til aksjeselskaper.  Men det ble dessverre ”for sterk kost” om ikke for Tønne så for Stoltenberg.

Solbergregjeringens utfordring

Spørsmålet er nå hva den nye Solbergregjeringen vil gjøre for å modernisere og effektivisere spesialisthelsetjenesten? Høyre har allerede lansert en ny struktur i helsevesenet ved at de vil erstatte de regionale helseforetakene med ett statlig organ foruten å innføre ”fritt behandlingsvalg” for pasientene.

Hovedmålet i helsepolitikken for alle de fire ikke-sosialistiske partiene som har gått til valg på å skaffe landet en ny regjering, er å kutte helsekøene.  For å få dette til er de nevnte Høyreforslagene meget viktige å få på plass.

Men dersom man skal lykkes med en varig forbedring innen spesialisthelsetjenesten, ville det ikke være noen dum ide å ta frem igjen Steine-utvalgets innstilling fra 1997 om å omgjøre de offentlige sykehusene til aksjeselskaper og derved ha muligheten til å innføre reell konkurranse om pasientene mellom offentlige og private sykehus.

Det ville selvsagt være en uvant tanke at ueffektive sykehus ville kunne gå konkurs.  Men dette er jo i sannhet den måten all annen høyteknologisk virksomhet drives på.  Det er derfor på høy tid at det stilles krav om at også offentlige sykehus må være ”resultatorientert” og ”bærekraftige”.

Din kommentar blir satt stor pris på. Upassende kommentarer vil ikke bli godkjent.