Det at Fremskrittspartiet ble nesten like stort som de tre andre borgerlige partiene Høyre, KrF og Venstre til sammen ved Stortingsvalget i 2025, var en politisk og historisk bragd ledet av den modige sunnmørske FrP-lederen, Sylvi Listhaug. Vil hun nå kunne meisle ut en ny fremtidsvisjon for fedrelandet som kan fravriste Støre-regjeringen makten og skape grobunn for en borgerlig seier med en alternativ politisk kurs om fire år? Vil FrP-Sylvi våge å utfordre muligheten for en liberalistisk politikk og ta den lenge utsatte politiske debatten om Velferdsstat kontra Velferdssamfunn i 2029 slik Carl I Hagen lanserte allerede i 1989?
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Det er slett ikke umulig. Med en overveldende støtte av norsk ungdom gjennom en topp-skåring på årets skolevalg og en nær dobling av FrPs stortingsgruppe, har FrP-Sylvi et solid utgangspunkt. Med gode politiske støttespillere både i og utenfor den nye stortingsgruppen, har hun i tillegg den politiske arven fra partiets nestor – guruen i moderne norsk politisk historie – .Carl I Hagen, som hun kan dra enorm nytte av.
Arven fra Carl I Hagen kan komme godt med ikke minst i en tid hvor Arbeiderpartiet ledes av en på mange måter «ny-støpt» Ap-statsminister som i sin første periode har vist manglende forståelse for det sosialdemokratiske «styrings-kompass» som Arbeiderpartiet har vært tuftet på om at «samfunnet» egentlig er større enn «staten». Men nå er det motsatt. Staten er størst. Men ikke nok med det. Stats-sosialisten Støre synes å ville stats-styre mere og mere. Det skatte-trykket Støre-regjeringen har brukt for skatte-jage de største jobb-skaperne ut av landet tvinger nå små-bedriftene til å selge til utlendinger som slipper denne formueskatten. Målet til Støre er å utjevne forskjellene.
Så med en «Støre-stat» i voksende tempo – hvor skatte-trykket øker – med et oljefond med usikker og mulig over-politisert styring, så vil det norske folk umiddelbart være tjent med en aktivt reflekterende opposisjon. Det er her jeg selv har hatt politisk nytte av mine tre år i Sverige som korrespondent for Morgenbladet på begynnelsen av 1980-tallet, mine to år som første kvinnelige nestleder i FrP (1985-87) og de etterfølgende fem år som politisk redaktør for Morgenbladet. Der fikk jeg oppleve at det er mulig å tenke annerledes.
Dette er grunnen til at jeg nå har startet republisere noen av mine internasjonale reportasjer og intervjuer fra verden der ute som var uinteressante for vår norske rikskringkasting som eksempelvis «Transition to freedom» i Moskva 1990. Hvor NRK-korrespondenten uteble, mens internasjonal presse var til stede. Men jeg skrev også mye fra Sverige som den norske ensrettede, politisk korrekte, presse ikke var interessert i. Eksempelvis om de politiske alternativene Velferdsstat og Velferdssamfunn. Derfor kommer også nå min kronikk i Morgenbladet 24. august 1989 fra den gangen Fremskrittspartiets leder Carl I Hagen ønsket en debatt i valgkampen om Velferdsstat kontra Velferdssamfunn. Denne kronikken er brennaktuell nå når Støre-regjeringen allerede i sin første periode fremmet forslag om «null profitt» på private leveranser til velferdsstaten og nå lar private helsetjenester styres via offentlige sykehus-køer som bare blir lengre og dyrere.
Velferds-stat eller Velferds-samfunn?
Kronikk i Morgenbladet 24.8.1989
«På grunn av Fremskrittspartiets store fremgang har partiet kunnet sette premissene for årets valgkamp (1989). For første gang er det Carl I Hagen som setter den politiske dagsorden i en norsk valgkamp. Hans angrep på den offentlige velferdsstaten har fått frem motforestillingene i norsk politikk for alvor. FrP er det eneste partiet som våger å ta et oppgjør med dagens «sosialistiske velferdsstat». Arbeiderpartiet forsvarer den offentlige velferdsstaten, mens Carl I Hagen angriper den sosialistiske velferdsmodellen. Hans alternativ modell er velferdssamfunnet. Høyre på sin side forsvarer både velferdsstaten og velferdssamfunnet og faller som vanlig mellom to stoler. Høyre har ikke våget å blande liberalisme med konservatisme og Høyre fører derfor fortsatt en sosialdemokratisk «dilte-politikk».
Mens Arbeiderpartiet forsvarer sin kollektive velferdsstat, ønsker FrP å gjenoppbygge velferdssamfunnet. Men siden disse begrepene blir brukt i «hytt og pine» av de fleste politikere, er det nesten ingen som vet hva som egentlig ligger i begrepene velferdsstat og velferdssamfunn. Sammenblandingen av begrepene «stat» og «samfunn» er en sosialdemokratisk genistrek for å gjøre sine kollektivistiske fremstøt mere salgbare. Men sammenblandingen er farlig. Kjennetegnet for totalitære land er nettopp at staten identifiserer seg selv med med et begrep, hvor staten sees å være overordnet samfunnet.
Hva er så forskjellen mellom en velferdsstat og et velferdssamfunn? Den svenske økonomiprofessor og riksdagsmann, Steffan Burenstam Linder, utdyper dette i sin bok «Den hjerteløse velferdsstaten». I et velferdssamfunn finnes det forskjellige sikkerhetsnett for å bistå mennesker i nød. Det nett som spennes ut av stat og kommune er bare ett av flere. I et velferdssamfunn legger man derimot stor vekt på å utvikle alternativer til det offentlige sikkerhetsnettet.
I en velferdsstat er det annerledes. Der erstatter de offentlige sikkerhetsnett det private isteden for å komplementere det. I sin ekstreme form finnes det i velferdsstaten bevisste anstrengelser for å demontere de alternative sikkerhetsnett i velferdssamfunnet. Dette ser vi mange eksempler på i Norge. Her har stat og kommuner gått inn og tatt over en rekke oppgaver. Dette gjelder alt fra folketrygd til eldreomsorg og barneomsorg. Alternativet til velferdsstaten er velferdssamfunnet.
Alternative sikkerhetsnett i et velferdssamfunn kan bygges opp på mange forskjellige nivåer. Individets økonomiske ressurser kan forsterkes gjennom privat sparing i et velferdssamfunn. Menneskenes sjelelige styrke utviklet gjennom moral, normer og religion, gir sikkerhet i livets utfordringer. Familie og slekt gir samfunnets borgere vern. Andre nettverk er den gamle bygdesamhørigheten, frivillig sosialt arbeid, velgjørenhet, bedrifter og fagforeninger.
Velferdsstaten er på den annen side bygget opp med tanke på at velferd er ensbetydende med hva stat og kommune gjør for å bistå mennesker. I sin kollektivistiske streven, har velferdsstaten latt andre sikkerhetsnett forfalle. Man har latt kollektive løsninger fortrenge private løsninger i en slags sosialistisk henrykkelse for å skape likhet og rettferdighet. Men i sin iver etter å øke skattene for å bygge opp offentlige sikkerhetsnett, har både Arbeiderpartiet og Høyre ikke sett at en slik stat kan bli både hjelpeløs og hjerteløs.
Velferdsstatens krise skjer nå på to plan. For det første på det økonomiske plan. Velferdsstaten leder steg for steg til så store utgifter at det på grunn av dårlig samfunnsøkonomi, blir mindre ressurser. Velferdsstaten får ikke råd til å utføre alle sine oppgaver. Dette stadiet er vi kommet til i Norge i dag (1989). Politikerne ønsker å pøse inn flere penger i sine kollektive sikkerhetsnett, men pengene finnes ikke lenger. Sereptas krukke er tom. Velferdsstaten blir nødt til å bygge ned sine sikkerhetsnett gjennom innsparing og rasjonering. Om man da ikke har et velutbygget private sikkerhetsnett, blir det store lidelser for mange. Vi har nylig sett skrekkbilder fra kommunale gamlehjem.
For det andre er velferdsstaten bygget opp på masse regler og reguleringer – en meget formalistisk struktur – som gjør at dens hjelp ikke når inn i de hjørner der den trengs mest. Dessuten er det et faktum at man vanskelig kan «kjøpe» den medmenneskelighet som helt naturlig gies innen familie og nærmiljø.En slik velferdsstat skaper uvegerlig et hjerteløst og hjelpeløst samfunn. Den blir hjerteløs fordi den setter folk i klem. I sin iver etter å ta fra folk pengene og bygge opp et kollektivt sikkerhetssystem for dem, har man latt de private sikkerhetsnett forfalle. Folk kan ikke betale dobbelt opp. Dersom staten håver inn skatter og tar ansvar for sikkerhetsnettet, vil folk ikke sørge for sin egen trygghet.
Velferdsstaten er hjerteløs fordi den lurer folk til å tro at de har en trygghet de ikke har. Det beste eksempel er folketrygden som inngir folk en falsk tro på at de er garantert en pensjon i en viss størrelse. Det blir stadig tydeligere at disse løftene ikke blir innfridd i fremtiden.Velferdstaten blir hjelpesløs fordi den har sørget for å demontere det alternative sikkerhetsnettet. Den har erstattet spontan medmenneskelighet med paragrafer og offentlig personell. Men uansett hvor snille og personlige sykepleierne og sosionomene er og hvor generøse de offentlige bidragene enn blir, kan de aldri erstatte den varme og omsorg som gis gjennom familie og spontan medmenneskelighet som ikke er paragrafert i statens regelverk.
Ulempene ved å bygge opp en velferdsstat i stedet for et velferdsamfunn har enda ikke trengt skikkelig ned i folks bevissthet. Fortsatt settes likhetstegn mellom individuell velferd og utbygging av velferdsstaten. Men tankene om velferdssamfunnets fortrinn begynner å ta form. Dette er ikke minst takket være Fremskrittspartiets modige oppgjør med velferdstaten.»
Det store spørsmålet er nå hva som nå skjer etter at Støre-regjeringen vant valget 8.9. 2025 og skal styre i fire nye år? Vil de borgerlige partiene – i løpet av fire år – kunne enes om en alternativ politisk kurs?
