Norge har hatt et offentlig helsevesen styrt etter en byråkratisk sosialistisk-planøkonomisk modell i hele dette århundrede. Like lenge har vi hatt helsekøer. Erna Solberg klarte dessverre ikke å kutte køene i løpet av sine åtte år som statsminister (2013-2021). Kan dette rett og slett skyldes at de statlige regionale (RHF-ene) som ble etablert i år 2000, ikke ønsket å etterkomme Erna Solbergs regjeringserklæring om å øke antall avtalespesialister utenfor sykehus? I så fall er det interessant å vise til at Bondevik-regjeringens helseminister Dagfinn Høybråten etter initiativ fra Helsekomiteens leder, John Alvheim (FrP), åpnet for de første helse-kø-kutt ved innføringen av åtte moderne operasjonstakster for avtalespesialister i 1999. Det førte bl.a. til at ventetiden på to år for grå stær operasjoner, ble borte. Men året etter ble dessverre denne suksess-fulle «kø-kutte-ordningen» hverken utvidet eller videreført av RHF-ene. Det er i så måte meget interessant å spørre om konkurranselovens formål som er å «fremme konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser» kontinuerlig brytes av RHF-ene? Det neste spørsmålet blir om de fire borgerlige partiene med Erna, Sylvi, Guri og Dag-Inge i spissen, vil innfri sine tidligere løfter om å avvikle RHF-ene for å sikre at konkurranseloven overholdes og at helsekøene derved kan kuttes dersom disse borgerlige partiene vinner valget i september?
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stilt spørsmålet om hva vi skal gjøre med de evinnelige offentlige sykehuskøene i dette landet? Men når jeg nå ser ERNA reise rundt med valgkamp-bussen uten slagord med eksempelvis: BARE KORTERE HELSEKØER minnes jeg mitt første helsepolitiske intervju med Høyres ERNA i tidsskriftet Legekunsten i 2010 . Den gangen var hun i opposisjon og hadde bevisst valgt å være medlem av Stortingets Helse- og sosialkomite (2009-2013).
Erna var da naturlig nok spesielt opptatt av mulighetene for å kutte helsekøene ved å satse på en betimelig økning av effektive avtalespesialister i spesialistpraksis utenfor sykehus over hele landet. Dette forsto Erna spesielt godt etter å ha fått en inngående omvisning i den veldrevne gruppe-praksisen til øyelege, Truls Disen, i Bergen i 2010.
Da Erna tre år senere ble statsminister i 2013, tok hun – myndig og resultatorientert som hun var – med et forslag om økt satsing på avtalespesialistene i sin regjeringserklæring for å bruke sin nye kunnskap nettopp for å kutte helsekøene i praktisk politikk.
Men dessverre klarte hverken hun eller hennes helseminister, Bent Høie, å få embetsverket og de regionale helseforetakene (RHF-ene) til å følge opp regjeringens politikk. Hverken i hennes første eller andre regjeringsperiode ble denne enkle vinn-vinn-løsningen både for pasienter og leger, satt i system. Dette viser helt klart hvor svak den politiske folkevalgte makten egentlig er i forhold til et stadig mektigere forvaltningssystem.
Det viser kanskje også hvor generøst RHF-direktører blir belønnet for å bevare det bestående systemet?
Hva kunne så en borgerlig eller «ikke-sosialistisk» regjering – ledet av Høyre i åtte år – ha oppnådd med den løsningen som Erna ønsket og som faktisk Bondevik-regjeringen (1997-2000) åpnet døren for ved at hans helseminister, Dagfinn Høybråten, (KrF) ga avtalespesialistene regningssvarende takster for bl.a. grå-stær-operasjoner i 1999?
Denne pasient-vennlig og humanistisk helsepolitikken ble initiert av daværende leder i Stortingets Helse- og sosialkomite, John Alvheim, som var utdannet anestesisykepleier og diakon og tidligere direktør ved Notodden sykehus. Han var en kjent og respektert helsepolitiker som genuint bekymret seg for sine medmennesker blant annet at det var over to års ventetid for enkle grå-stær-operasjoner. Det at Alvheim var medlem av KrF før han ble med i FrP forklarer oss at det her var en dypere samforstand mellom de to politikerene om denne pasientvennlige løsningen som ble vedtatt av Stortinget i mai 1999.
I min jobb som redaktør i tidsskriftet Legekunsten intervjuet jeg naturlig nok også Stortingets fremste helsepolitiker Jon Alvheim (FrP) om helsepolitikk flere ganger. Resultatet ble starten på en helsepolitisk snu-operasjon med en bevilgning på 15 millioner til grå-stær-operasjoner. Dette var epokegjørende og førte til at pasientene for første gang i Norges-historien bl.a. fikk «gratis» grå-stær-operasjoner i moderne avtalepraksis som på sykehuset – og køene forsvant. Fra 1999 til 2003 ble grå-stær -opererasjoner i avtalepraksis økt fra 7 110 – 21 448, mens antallet på offentlige øyeavdelinger i hele landet i samme periode forble uendret på vel 23 000. Dette viser at RHF-ene selvsagt burde satse mere på poliklinisk avtalepraksis for å kutte køene også i andre kirurgiske fag med lange køer eller ventelister som nå stadig blir manipulert av dagens helseminister, Jan Kristian Vestre, ved at pasientene bare blir tatt ut av køene ved registrering før de er behandlet eller operert.
Dersom disse første K-takstene hadde blitt utvidet til flere andre spesialiteter med lange køer og antall stillinger i avtalepraksis utvidet, hadde landet vårt gradvis kunnet utvikle et reelt alternativ for pasientene for å kutte både helsekøer og ventelister. Dette er helt klart noe å satse på for de borgerlige partiene som nå går til valg etter en Støre-regjering som ikke minst, med sin nærings-fiendtlige skattepolitikk, også har skapt en skatte-flukt fra landet vårt som den frie demokratiske verden aldri har sett maken til.
Men nå retter jeg først og fremst søkelyset på denne enkle løsning som en ny borgerlig regjering faktisk kan gjennomføre for endelig å bli kvitt de helt unødvendige helsekøene i et rikt land med antagelig flere leger per innbygger enn i noe annet land. De fire borgerlige partiene som forhåpentligvis vinner valget i høst, kan rett og slett samle erfaringene fra sine kloke helsepolitiske forgjengere, Dagfinn Høybråten (KrF) og John Alvheim (FrP) fra deres politiske suksess-historie i 1999.
Nå er det først og fremst partilederne Sylvi (FrP), Erna (Høyre), Guri (Venstre) og Dag-Inge (KrF) som sitter i førersetet for en mulig ny borgerlige regjering. Dersom de vinner valget, kan de hente frem helseminister, Bent Høies, første intetsigende utredningsflop om satsingen på avtalespesialistene, ledet av den fullstendig udugelige helsebyråkraten, Øystein Sand, sønn av den tidligere Arbeiderparti-finansminister, Sand. En ny borgerlig regjering bør i hvert fall ikke havne opp med et lignende helsebyråkratisk bakkemannskap til å iverksette fremtidsrettet helsepolitikk som de Bent Høie gjorde.
Jeg håper de borgerlige partiene denne gangen setter seg ned og enes om nye løsninger også innen mitt felt – helsepolitikken – og at de innhenter ekspertise fra andre land for å kunne møte den interne forvaltningens utdaterte sosialistiske planøkonomi. De kan gjerne ta kontakt med meg som etter mine to år som første kvinnelige nestleder i FrP, tok en studietur til andre land for å samle helserelatert kunnskap som jeg formidlet videre her hjemme både som politisk redaktør i Morgenbladet (1988-93) og deretter i tidsskriftet Legekunsten (1993-2010).
Jeg skrev mye om alternative markedsøkonomiske løsninger med konkurranse mellom både offentlige og private leverandører slik som nevnt helseminister Høybråten (KrF) og FrPs stortingspolitiker og leder i helse- og sosialkomite, John Alvheim, åpnet den politiske muligheten for med det historisk gjennombruddet for de første såkalte K-takstene (Kirurgi-takstene) i Normaltariffen basert på Alvheims Dokument 8-forslag nr 8:32 (1988-99) for bl.a. GRÅ-STÆR-OPERASJONER og en rapport fra Legeforenigens partssammensatt arbeidsgruppe som anbefalte i alt åtte nye takster som ble lagt til grunn allerede ved taksforhandlinger i 1999.
Det kan her være nyttig i denne sammenheng å få vite at NORMALTARIFFEN ble etablert som takstsystem for allmennleger og spesialister på slutten av 1800-tallet da det ikke fantes operative inngrep i det hele tatt. Etter 1999 har det kommet noen få ny til. Men sannheten er at Normaltariffen for lengsts er overmoden for å få tilført moderne operasjons- og behandlingstakster i avtalepraksis på linje med offentlige sykehus.En ny borgerlig regjering bør raskest mulig ta denne utfordringen på alvor slik at flere offentlig godkjente spesialister kan få anvende mere av sin kirurgiske spesialistutdanning i offentlig avtalepraksis.
Det er høyst betimelig å ta inn over seg – at det fortsatt eksisterer et slags delvis yrkesforbud for legespesialister i en del av de operative fagene i avtalepraksis. Sannheten er at Normaltariffen som fortsatt benyttes som takstsystem for både avtalespesialistene og fastlegene, fortsatt ikke dekker regningssvarende takster for mange moderne operasjoner. Grunnen til dette er at den baseres på årlige lønns-forhandlinger mellom legeforeningen og staten (med forvaltningen og RHF-ene på slep). Disse forhandlingene utføres uten hensyntagen til økte kostnader for medisinsk utstyr og pasientenes etterspørsel.
Dermed er det gamle takstsystemet i avtalepraksis en hemsko for å bli kvitt køene og for å åpne for at alle leger utdannet ved norske sykehus bør kunne søke jobb både som avtalespesialister og sykehusleger. Vi hører hele tiden at Norge har «verdens beste helsevesen», men det er dessverre fortsatt mange gamle systemer i forvaltningen som bremser en helt nødvendig nytenkning og modernisering av operativ poliklinisk og dagkirurgisk avtalepraksis.
En ny borgerlig regjering bør eksempelvis ikke godta at RHF-ene har planlagt «å fase ut» flere fag innen avtalepraksis som eksempelvis anestesi for å beholde de polikliniske operasjonene på «sine egne» offentlige sykehus samtidig som de motsetter seg en utvidelse av antall stillinger (hjemler) for avtalespesialister i hele landet. Man kan jo virkelig spørre om lederne i RHF-ene bevisst ønsker et konstant underskudd av effektive avtalespesialister for å opprettholde køene til sin monopol-sykehus? Antall avtalespesialister har mere eller mindre stått stille i årevis. I 2019 var det totalt 809 offentlig finansierte avtalespesialister i hele landet og 14 620 offentlig sykehusleger. Det har i de senere årene faktisk vært vanskelig å få reviderte tall fra Legeforeningen. Det sier seg selv at dette over tid har gjort det vanskelig å skrive om denne utviklingen. Dette har videre medført en fortsatt meget uhensiktsmessig og fastlåst skjevdeling med tanke på å redusere helsekøene i en tid hvor rundt 95 prosent av alle pasienter kan behandles poliklinisk eller dagkirurgisk også i avtalepraksis utenfor sykehus.
Jeg kan også nevne at norsk spesialistutdannelse er «gammeldags» på flere måter sammenlignet med andre land, nemlig ved at den ikke er todelt slik at legeutdanningen innen eksempelvis urologi kan deles her hjemme som i utlandet, mellom «office urology» og «hospital-urology». Dette hindrer at norske leger kan planlegge alternativt fremtids-fokus på å jobbe enten på sykehus eller i egen praksis.
Det at det i 2025 fortsatt nærmest er helt umulig å få vedtatt flere Kirurgi-takster ved de årlige forhandlinger mellom legeforeningen og staten, er faktisk en tragedie for pasientene. Det at RHF-ene er en partene i forhandligene betyr at man kan lure på om det virkelig kan være slik at de utnytter sin dominerende stilling – noe som er forbudt i følge Konkurranseliven. I så fall vil det være helt nødvendig at flere enn meg tar en liten titt på konkurranseloven.
Jeg er ikke jurist, men har sitert følgende uttalelse fra en jurist på min helseblogg www.helsekøen.no:
«Det er soleklart at de regionale helseforetakene (RHF-ene) har en dominerende stilling innen spesialisthelsetjenesten og det er også slik at utilbørlig utnyttelse av denne dominerende stilling er forbudt etter § 11 i Konkurranseloven. Dessuten heter det i § 10 at det er forbudt å inngå konkurransebegrensende avtaler. At RHF-ene således nærmest er gitt monopol på spesialisthelsetjenester, er etter min mening i strid med konkurranseloven.
Denne måten å dele opp spesialistlegesstillingene på med en offentlig skjevfordeling mellom ansettelse på sykehusavdelinger og spesialistpraksis, er lite heldig i forhold til å avvikle de polikliniske køene når dette fortsatt resulterer i at bare en liten brøkdel av de ferdigutdannede lege-spesialistene får muligheten til å jobbe i avtalepraksis.
I følge konkurranseloven er det også relevant å se til etablerings- og ekspansjons-hindringer som gjør det vanskelig eller ulønnsomt å i inntre i markedet. Dette er relevant å spørre om ettersom RHF-enes dominerende stilling også kan hindre opprettelse av avtalehjemler eller redusere operasjons-takster for avtalespesialister i forhold til lønnsomhet eller offentlige sykehus DRG-satser.»
SLUTT-REPLIKK: Min hensikt med å skrive denne artikkelen om Solberg-regjeringens helsepolitikk nå før Stortingsvalget, er i første omgang at det bør være et tankekors – ikke minst for våre folkevalgte og en ny borgerlig regjering – at hennes regjeringserklæring om økt bruk av avtalespesialister aldri ble effektuert.
Det bør også settes et søkelys på om konkurranselovens formål som er å fremme konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser og som hevder at det skal taes særlig hensyn til forbrukernes interesser ved anvendelse av loven, blir brutt av RHF-ene.
