Det kan ikke bare være Finansavisens redaktør, Trygve Hegnar, og jeg som har snakket om at Høyre-leder, Erna Solberg, burde «TATT en BIDEN». Men ERNA har nok en gang dessverre valgt å stole på sin «solo-strategi» om at hun er den eneste som kan samle en styringsdyktig borgerlig regjering. Men med en Støre-regjering på lag med den politiske «finansakrobaten», Jens Stoltenberg, er dette et politisk sjansespill overfor uvitende eller lamslåtte velgere som knapt nok vet hva JENS driver med av skattepolitiske eller rettspolitiske haste-grep nå før valget. Denne skatte-politiske galematias både mot landets rikinger, små og mellomstore bedrifter og folks private lommebøker, kan uten tvil bli forsterket ved en rød-grønn valgseier med NRK med på laget. Hadde jeg sittet i Kringkastingsrådet nå slik jeg gjorde på 1990-tallet, hadde jeg virkelig tatt opp en debatt i rådet om NRKs favorisering av den politiske makten nå før valget.
Redaktør Anne Beth Moslet www.helsekøen.no
Erna Solberg slår nå tilbake mot redaktør, Trygve Hegnar, i Finansavisen (17.6.25). Hun innrømmer at Høyre ikke er tydelige nok. Men hun har intet svar på hvorfor partiet sviktes av velgerne og sier blankt nei på spørsmålet om det er noen krise i Høyre.
På spørsmål fra Finansavisen om hun har noen forklaring på utviklingen, svarer hun rett og slett at hun ikke har tenkt å bruke tid på analyse. Hun vil i stedet bruke tid på å vinne valget og fortsetter:
«At jeg må gå av som leder, har Trygve Hegnar ment med jevne mellomrom, så lenge jeg har vært leder i Høyre. Jeg tenker at han får stå for det han mener, og så er det Høyre som bestemmer hvem som leder Høyre, sier Erna som selv hevder hun har partiet i ryggen.
Men er det partiets organer som egentlig bestemmer hvem som er leder i Høyre etter 23 år med Erna ved roret? Det er kan hende mange høyrevelgere som fulgte Erna som statsminister i åtte år (2013-2021) som var og fortsatt er skuffet både over ERNA og Høyres politikk. Ikke minst har ERNA fått pepper for at hun og helseminister Høie ikke klarte å kutte helsekøene på åtte år. Byråkratiet satte politiske kjepper i hjulene som hverken Erna eller Høie klarte å takle.
Høyre-tilhengere som fulgte ERNAs siste tale til Høyres sentralstyremøte nylig, ville vel også vært skuffet over at dagens Høyre-leder ikke egentlig har fornyet Høyre-politikken eller modernisert partiet.
Erna presenterte mere eller mindre en velkjente avarter av den norske sosialdemokratiske landeveien med lite nytenkning for vårt fremtidige velferdssamfunn. Det var nok mere en videreføringen av den store og sterke statsmakten – den såkalte velferdsstaten. Hun brukte kanskje ikke så mye mindre oljepenger på stats-byggingen selv som statsminister i åtte år?
Norge har praktisk talt ikke hatt noen debatt om velferdsstat kontra velferdssamfunn slik Sverige hadde på 1980-tallet da jeg selv bodde i Stockholm og var freelance for Morgenbladet. Heller ikke et konservativt parti som Høyre har funnet det nødvendig å sette spørsmålstegnet ved den gallupperende pengebruken på den offentlige velferden som langsomt men sikkert har tappet det sivile samfunnet for de mest grunnleggende samfunnsoppgaver som før tilhørte familien, fellesskapet i nærmiljøet og frivilligheten i organisasjonslivet.
I stedet har Norge ensidig og ensrettet bygget opp en sterk og omfattende statlig styring med en ekspansiv offentlig finansiering av subsidier i et økende tempo til stadig nye formål som legger beslag på økte innhugg i folks private lommebøker. Den norske regjeringen styrer nå trolig over langt mere av vår felles forvaltningskapital enn de andre vestlige demokratier – også i våre naboland – som må klare seg uten våre oljemilliarder.
Det hadde derfor vært lurt av Høyres leder om hun nettopp hadde brukt tiden sin på en kontinuerlig analyse av situasjonen både for landet, men også for sitt eget parti hvor hun mere eller mindre har vært «enehersker». Jeg ville tro at en av de viktigste utfordringene for en leder – som har hatt sin politiske leder-posisjon i 23 år – blant annet ville være å ale frem etterfølgere.
Men Erna beholdt faktisk en av sine to nestledere,Tore Sanner, i hele 18 år og hun har enda ikke satset på partiets «ukronede dronning» den fremragende utenriks- og forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreiede. Det at Erna ikke har skjønt at hun her har en verdig arvtager som med sine erfaringer fra både en periode som utenriks- og forsvarsminister i tillegg til at hun i inneværende stortingsperiode er leder for en felles utenriks- og forsvarskomité som hun også var i perioden før Solbergs statsministerperiode fra 2013-2021, er en gåte. Her har hun nemlig vist at hun som felles leder i disse to viktige komiteene på Stortinget har klart å lede alle partienes fraksjoner uten åpenbare konflikter. Dette viser hennes gode leder-egenskaper i både nasjonal og internasjonal sammenheng.
Ine Eriksen kunne ha vært Høyres redning nå i dette skjebnevalget med en radikalisert venstrevridd Støre-regjering. Her ville hun med sin klare og tydelige tale, sin politiske kjennskap og vennskap med verdens statsledere i tillegg til sin jurist-kompetanse og klare begreper om rett og galt, ha vært en ekstra verdifull leder ikke bare av Høyre, men også som Norges statsminister. Hun kunne faktisk ha målbundet og satt på plass det politisk halsbrekkende radarparet, Jens og Jonas.
Ved på tviholde på makten i eget parti, har Erna ikke bare skapt en politisk nedtur for Høyre, men hun har også satt det borgerlige regjeringsalternativet i fare. Det at Erna avslutter intervjuet i Finansavisen med overskriften «Slår tilbake mot Hegnar» og sier at Høyre tar til seg at vi ikke oppfattes tydelig nok med følgende forsikring om hva Høyre har planlagt:
«Allerede tidlig i år så vi et behov for å gjøre vårt alternativ synligere og tydeligere for det vi vet er de viktigste områdene for velgerne. Jeg ga fire av våre fremste politikere i oppgave å lede hvert sitt arbeid. Dette har vært jobbet med en tid, og nå skal vi snart vise frem resultatene, avslutter Erna og varsler at partiet vil invitere til tre pressekonferanser i tiden som kommer for å presentere sakene.» Dette kan være i seneste laget, ERNA.
Dette er kanskje en liten pekepinn på at ERNA egentlig burde ha kjent sin besøkelsestid når det stormet som verst og da hun virkelig skuffet mange av sine mest trofaste velgere. Men spenningen om valgresultatet vil kunne få en ekstra omdreining etter den 22. august. Da er det premiere på filmen «Ingen kommentar».
Dette er i følge Aftenposten (21.6.2025) «Filmen om Erna Solbergs (H) aksjeskandale: som har premiere 22. august. Da har stemmelokalene åpnet, og valgdagen er ikke langt unna.»
Hvordan velgerne reagerer på denne filmen, er det vel ingen som kan forutsi. Dette vil imidlertid vise seg på meningsmålingene som blir langt mere spennende enn kanskje noen kunne ha forutsett før denne filmen vises. Men debatten vil muligens intensiveres også før filmpremieren. Men det som skjer i valgkampen og hvordan den blir ført fra ulike hold, vil kanskje mere enn noen gang få en et ekstra spenningsmoment som på mange måter kan bli avgjørende ikke bare for valgresultatet, men også for demokratiets fremtid?
.
