Jens Stoltenbergs lynvisitt som finansminister i den nye Støre-regjeringen kan kanskje skape forventninger om nye modernings-grep fra hans korte statsminister-periode i 2000-2001. Den gangen utnevnte Stoltenberg den handlekraftige Tore Tønne til helseminister. Han rakk imidlertid ikke å løfte frem målet om et køfritt helsevesen. De mektige regionale helsebyråkratene strupte Tønnes helse-visjoner. Den helt nødvendige snu-operasjonen i norsk politikk kan velgerne imidlertid nå for første gang i historien, få med en FrP-statsminister. FrP-leder, Sylvi Listhaug, har trolig den sunnmørske handlingskraft og vilje til å bli inspirert av helseminister Tore Tønnes kø-fri-modell?
Anne Beth Moslet www.helsekøen.no 5.2.2025
Jens Stoltenbergs inntreden som finansminister i en ny Støre-regjering med bare Arbeiderparti-statsråder for første gang på 25 år, skapte en begeistring på Slottsplassen tirsdag den 4. februar 2025 uten sidestykke etter det havarerte sosialist-eksperiment til Jonas Gahr Støre som har skatte-jaget store deler av våre beste næringslivsgründere ut av landet. Men det å tro at en lynvisitt til superhelten, Jens Stoltenberg, frem til valget i september, skal snu Arbeiderpartiets bunn-nivå på meningsmålingene til valgseier, er å tro på julenissen?
Det finnes ingen andre politiske partier her på berget som nå er i nærheten av å kunne gi landet et køfritt helsevesen enn nåværende FrP-leder, Sylvi Listhaug. Hun har den kraften og de liberale visjoner som skal til for å fullføre den store moderniserings-prosessen, Jens Stoltenberg, startet i sin korte regjeringsperiode fra 17.3.2000 til 19. 10.2001? Den mest oppsiktsvekkende politiske snu-operasjonen i nyere norsk politikk, var hans visjoner om å snu den mislykkede og gammeldagse plan-økonomiske helsepolitikken med de evige lange helsekøene til en moderne og mere markedsøkonomisk styringsmodell?
For å få det til den gangen, valgte Jens Stoltenberg, å utnevne den tidligere sjefen for Distriktenes Utbygningsfond, Tore Tønne, til helseminister i år 2000. I løpet av rekord-tid klarte Tore Tønne å overføre ansvaret for spesialisthelsetjeneste fra fylkeskommunene til staten. Han etablerte fem regionale Helseforetak; Hels Sør-, øst-, vest, midt- og nord. Men fordi Jens Stoltenbergs regjering gikk av etter kort tid, fikk han aldri fulgt opp sine visjoner.
Men eks-helseminister, Tore Tønne, klargjorde visjonene med Stoltenberg-regjeringens store helsereform i sin berømte tale på Sintef-seminar i Oslo den 4. desember 2001 hvor temaet var: «Staten tar over sykehusene – hvorfor og hva kan vi forvente oss?».
Sintef-seminaret var smekk-fult av invterte helsepersonell, helsebyråkrater og politikere. Jeg var til stede som redaktør av tidsskriftet Legekunsten. Her gjengir jeg deler av Tønnes trykket i NR 1/2002 med hans egen kraftsalve til overskrift:
«Helsekøene må vekk i år 2002»
Som helseminister ga Tore Tønne aldri noe klart svar på når helsekøene burde være avviklet. Men på Sintef-semiaret i fjor, var han krystall-klar:
«Helsekøene må avvikles innen ett år og motkreftene må møtes med momentan tilpasning, sa Tønne som la til at han aldri hadde hatt noen prinsipielle motforestillinger mot at private aktører kan tilby sine tjenester på ikke vilkår.»
«Det samlede helsetilbudet må brukes. At det ikke er gjort, er en sak for Økokrim. Det eneste som virker, er å sørge for at det finnes alternativer. Pasientene må merke at de kommer på operasjonsbordet raskere. En merkbar endring av tilgjengeligheten må skje raskt. Ventetiden må vekk og den må vekk fort. Klarer vi ikke det, må vi bruke utlandet. Dette sier jeg fordi det ikke er forsvarlig på la folk vente på nødvendig behandling, sa Tønne som også slo hardt tilbake på dem som mente effektivitetskravet går ut over kvaliteten, sa Tønne som fikk mange spørsmål fra den fullsatte salen av inviterte sykehusleger, helsebyråkrater og politikere.
- Hvordan er det mulig å avskaffe ventetidene i løpet av ett budsjettår på et sykehus hvor man har 64 verneombud som har som hovedoppgave å bremse utviklingen, var et av spørsmålene.
«Momentan tilpasning er vanskelig. Men hvis alternativet er å ikke få til noe, får man ta utfordringen. Det er mulig det må til en liten revolusjon, men hva er alternativet? Jeg skulle gjerne skrive bok om motkrefter. Det eneste man har i forholdet til motkreftene, er tempoet i omstillingsprosessen. Sier man nei til endringer, er man tilbake til status quo, sa Tønne og sammenlignet en slik holdning med å gå inn for en gradvis overgang til høyrekjøring.
«Fiksjonen om at bare man bevilger mer penger til helsesektoren, så løser vi kø-problemene, er en illusjon. Det er de som er mest effektive, som får til mest. Dette gjelder også innenfor medisinen.»
På spørsmål fra salen om det ikke ville være en god løsning å gi private helsetilbydere DRG-refusjon på lik linje med poliklinikkene på sykehus, svarte Tønne at han aldri hadde hatt noen prinsipielle og praktiske motforestillinger til at private aktører skulle kunne tilby sine tjenester på ikke vilkår.
«Jeg gjorde ikke noe annet enn å godkjenne søknader fra private sykehus. Jeg hadde ingen søknader som ikke ble behandlet. Jeg har ikke helt skjønt den nye regjeringen som som nå lanserer at de skal åpne for mer privat helsevirksomhet. Dette gjorde vi i min tid.»
«Forskjellen var at det var fylkeskommunene som var kjøpere. Nå er det de regionale helseforetakene (RHF). Det er fritt frem for RHF-ene å inngå avtaler med private tilbydere. Jeg forstår ikke hvilke hindringer som står i veien for det. Det finnes ingen motforestillinger for at henvisende leger ikke skal kunne henvise til private, sa Tønne som fikk oppfølging av SINTEF Unimeds forskningssjef, Jon Magnussen, som mente det var likegyldig om det er offentlige eller private tilbydere som utfører tjenestene for de regionale helseforetakene.
Det å drive helseproduksjon er det nå tillatt å si – og gudskjelov for det. Men helseproduksjon drives ikke bare på sykehusene. Vi har 700-800 avtalespesialister som driver mye av den samme polikliniske virksomheten som på sykehus. Dette må også harmoniseres. Avtalespesialister må få samme betaling og disse utfordringene må ivaretas, sa Magnussen.
På spørsmål om det var mulig at sykehusene kunne gå konkurs, svarte Magnussen at han trodde det ville være bra om sykehusene kunne gå konkurs fordi dette ville gjøre at den nødvendige omstillingsprosessen ville gå fortere.
Administrerende direktør for Helse Midt Norge og tidligere sjef for Sintef Unimed, Paul Hellandsvik, mente at sykehusene trenger konkurranse.
«Vi må lære oss å konkurrere. Vi må lage konkurranse mellom sykehusene og da må vi synliggjøre hva vi konkurrerer om. Det samme skjedde på Sintef Unimed. Vi måtte konkurrere om oppdrag og synliggjøre hva vi konkurrerte om. Kvalitetsmål er viktig i denne sammenheng. I helsevesenet har vi dårlig mål på kvalitet. Dette er ikke noe vi kan kimse med. Poenget er at vi ikke kan unngå å sette kvalitetsmål. Vi har sett at konkurranse kommer i helsevesenet og vi må vite hva vi skal gjøre for å bli bedre, sa Hellandsvik som ble fulgt opp av Tore Tønne som mente at ambisjonene med den nye helsereformen til statsminister, Jens Stoltenberg, kort og godt er å få mere helse for pengene.
«Spesialisthelsetjenesten vil fortsette å representere en veldig stor andel av den samlede offentlige ressursbruken og vil i hovedsak være et offentlig ansvar. Skulle man få en kraftig økning av den private spesialist-helsetjenesten, vil man få dette under ansvar av en offentlig finansiering, sa den nylig avgåtte AP-helseministeren, Tore Tønne, som ikke var det minste bekymret for privat deltagelse i helsesektoren.
Det er nå 23 år siden Tore Tønne var helseminister i Stoltenberg-regjeringen. Mulighetene til å få gjennomslag for hans visjoner for et køfritt helsevesen og bedre utsikter for en næringsvennlig politikk, er trolig fortsatt langt mere sannsynlig med en FrP-Høyre-regjering enn med en ny Ap-regjering til tross for Jens Stoltenbergs lynvisitt som finansminister.
Men med et NRK i ny AP-rus, kan mangt skje. Et spennende valg i 2025 blir det uansett.
